Hva er en zarf? Holderen til den osmanske kaffekoppen

En zarf er den ytre holderen til en liten kaffekopp uten hank. Ved servering av kaffe i osmansk tid kunne en kopp av keramikk eller glass, ofte kalt fincan, settes ned i en egen holder som man kunne gripe rundt. Noen holdere var enkle og koppformede, laget av messing. Andre besto av en gullramme dekorert med emalje og edelsteiner.

To kanter på et museumsfoto kan tilhøre to gjenstander som er satt inn i hverandre. Kaffen er i den innerste koppen. Den ytre holderen støtter koppen og gir fingrene noe å gripe rundt. Enkelte kataloger viser begge delene sammen. I andre tilfeller er bare holderen bevart.

Slik sitter koppen i holderen

Sett fra siden har mange zarfer en hul kropp som er bred øverst og smalner ned mot foten. Den indre veggen støtter den nederste delen av koppen. Ayman M. Edris undersøkte sju messingholdere fra gjenstandsmagasinet i Al-Ashmunein i Mallawi i Egypt. Tegningen hans viser hvordan den nederste delen av koppen sitter i holderen, og hvor koppens side berører innsiden. Hvor mye av koppen som stikker opp over metallkanten, avhenger av formen og målene til begge delene. Ayman M. Edris, undersøkelse av kaffekoppholdere av messing, Shedet 4

Metropolitan Museum of Art har en kopp og en holder fra 1800-tallet som museet knytter til Tyrkia. Den malte og glaserte porselenskoppen 89.2.2162a er 3,5 cm høy og har en diameter på 5,6 cm. Sølvholderen 89.2.2162b er 4,1 cm høy og har en diameter på 5,4 cm. Den er gjennombrutt, gravert og dekorert med innleggsarbeid. I katalogen er koppens diameter større enn holderens. Dette er de ytre målene for hver gjenstand. For å se hvordan delene passer, kan man sammenligne den smalere underdelen av koppen med åpningen og den indre veggen i holderen. Katalogen oppgir ikke koppens diameter der den hviler mot holderen. Metropolitan Museum of Art, kopp og holder, 89.2.2162a, b

Bokstavene a og b viser også hvilken del hvert høydemål hører til. Høyden når delene er satt sammen, avhenger av hvor langt koppen kommer ned i holderen. I et bilde tatt fra siden kan man se etter skillet mellom sølvet og porselenet og se hvor mye av koppen som stikker opp over kanten.

Hva holderen gjorde ved servering av varm kaffe

Utstillingsguiden Life in a cup fra British Museum beskriver hvordan en porselenskopp kunne settes i en annen for å beskytte fingrene. Den forteller også at små metallholdere kom i bruk på 1700-tallet. Ved å gripe rundt den ytre delen kunne man løfte koppen uten å ta direkte på den tynne veggen som den varme kaffen kom i kontakt med. På bordet støttet foten begge delene. Bevarte gjenstander viser formen på flatene man kunne holde i. Katalogene oppgir ingen målinger av temperaturen på disse flatene etter at kaffen var skjenket. British Museum, Life in a cup, tilberedning og servering av kaffe

På messingholderne som Edris undersøkte, er foten bredere nederst enn øverst. Han knytter formen til holderens stabilitet. Han forklarer også hvordan en del av koppen rager over holderens kant. Ved å se på kroppen og foten sammen kan man forestille seg hvordan delene ble løftet og satt ned. Artikkelen om osmanske kaffehus og offentlig liv forteller om stedene der folk møttes for å drikke kaffe. Edris, form og bruk av holderne fra Al-Ashmunein

Slik ble holdere i messing og sølv formet

Messingholderne fra Al-Ashmunein har en fot, en kropp og et kort stykke som forbinder dem. På et bilde av undersiden av en av holderne er det en grunn fordypning midt i foten. Edris viser også bånd av opphøyde prikker langs fotens kant. Fra siden kan man skille den nesten kjegleformede kroppen fra den kortere foten under. Dekoren følger flatene som trengs for å støtte koppen og la den stå på et plant underlag. Edris, tegninger og fotografier av messingholderne

For sølvholderen oppgir Metropolitan Museum of Art gjennombrutt arbeid, gravering og innleggsarbeid. I en gjennombrutt dekor går hullene hele veien gjennom veggen. Gravering etterlater linjer eller merker på overflaten. Ved innleggsarbeid legges et annet materiale inn i en fordypning. Flere av teknikkene kan forekomme på samme gjenstand. I en tom holder kan man se hvor åpningene og dekoren ligger i forhold til veggen som støtter koppen. Guiden til markeder og verksteder i den islamske byen viser hvordan håndverksgjenstander og kunnskapen om å lage dem ble spredt. Metropolitan Museum of Art, katalogpost for sølvholderen

Kopper og holdere fulgte forskjellige veier

I utstillingsguiden fører British Museum opp messingzarfen Af.373, tilskrevet Egypt, ved siden av koppen Af.3495, laget i Kina og ervervet i Egypt. Begge er datert til 1800–1860. Et annet eksempel er en lilla Meissen-kopp laget i Tyskland mellom 1800 og 1900 for det osmanske markedet. Katalogpostene viser at produksjonssted og ervervssted kunne være forskjellige, og at kaffekopper kunne komme langveisfra. Både den egyptiske holderen og koppen laget i Kina ble gitt av Henry Christy, under hvert sitt museumsnummer. For å kunne si om de en gang ble brukt sammen, måtte man ha en kilde som knytter nettopp disse to delene til hverandre. British Museum, utstillingsguide med kopper og holdere

Det finnes også kopper som kan knyttes til verksteder i den osmanske verden. Louvre har registrert et fragment av en kaffekopp fra Kütahya fra 1700-tallet, MAO 936/824. Det er laget av silikarik keramikk, med malte motiver under gjennomsiktig glasur. Den største bredden som oppgis, gjelder det bevarte fragmentet. For å vurdere hvordan koppen satt i en holder, måtte man vite målene til hele koppen. Katalogen viser hvor den keramiske delen kom fra. Artikkelen om havnebyen Mokka i Jemen og handelen med kaffe følger rutene til bønnene som kunne brukes til kaffen i slike kopper. Louvre, kaffekoppfragment fra Kütahya, MAO 936/824

British Museum omtaler også små glaserte kopper kalt haysi. I Hays, et keramikksenter i Jemen, ble de produsert i stort antall allerede midt på 1500-tallet. Navnet ble også brukt om kopper laget andre steder. Som et eget eksempel viser guiden koppen med hank As1967,03.40, laget i Hays på 1950- eller 1960-tallet. I denne posten betegner Hays produksjonsstedet til en bestemt kopp. Typenavnet haysi var i videre bruk. Står det et geografisk navn på etiketten, kan man se etter om det viser til hvor koppen eller holderen ble laget, eller til navnet på en gjenstandstype. British Museum, Life in a cup, haysi-kaffekopper

Emaljerte holdere laget i Genève

Khalili Collections har registrert tre zarfer fra Genève, laget midt på 1800-tallet, under nummer SW 180. Materialene i gruppen omfatter forgylt og malt opalinglass, emaljert gull og små perler. Katalogteksten viser hvordan gullsmeder kunne feste emaljeplater, gjennombrutte deler eller edelsteiner til en metallramme. Samlingen omtaler dette håndverket i sammenheng med eksporthandel. Derfor kan navnet på et osmansk kafferedskap stå på samme etikett som et sveitsisk produksjonssted. Khalili Collections, tre zarfer, SW 180

En annen zarf fra Genève i Museum Collection er 5,7 cm høy. Ifølge katalogen ble den laget for det tyrkiske markedet i den første tredelen av 1800-tallet. Den gjennombrutte kroppen i gull har ovale felter med musikkinstrumenter på farget emalje. Holderen har et tilpasset etui av rødt skinn, fôret med stoff. Etuiet kan lukkes rundt holderen når den skal oppbevares. Ved servering av kaffe settes koppen inn i selve gullholderen. Museum Collection, zarf fra Genève med tilpasset etui, MC1178

Et eksemplar fra sultanens samling

Louvres OA 8032 er en gullholder på lav fot fra 1800-tallet. Den er 5 cm høy og 5,2 cm i diameter. Katalogen beskriver vridde rader med smaragder som veksler med vridde rader med rosenslipte diamanter. Øverst er det blomsterornamenter av diamanter. Under dekoren kan man se kroppen som rommer koppen, og foten. Gjenstanden viser hvor mange detaljer som kunne få plass på en liten holder. Louvre, zarf med smaragder og diamanter, OA 8032

Den samme katalogposten følger zarfen fra sultan Abdülhamid IIs samling til salget av smykkene hans i Paris i 1911, videre til samlingen til Georges Heine og overføringen til museet ved testamentarisk gave i 1929. Årstallene tilhører eierhistorien. Produksjonen er datert til 1800-tallet. Katalogen gir navn på tidligere eiere og opplysninger om salget. Håndverkeren som laget holderen, er ikke navngitt. Louvre, eierhistorien til OA 8032

Hva man kan se etter i en utstilling om kaffe

Begynn ved koppens kant og se etter linjen der keramikk eller glass møter metall. Se deretter fra siden. En kopp som stikker opp over en kort, gjennombrutt kropp med fot, kan stå i en separat holder. Er holderen tom, kan et bilde av innsiden vise hvor den nederste delen av koppen hvilte. Sjekk katalognummeret til hver del før du anslår mål fra bildet. Høyden på koppen med holder og høyden på hver del for seg er ulike mål.

En historisk illustrasjon kan vise hvor holderen står i forhold til en kanne, et brett og andre ting til kaffeserveringen. I en illustrasjon fra 1800-tallet gjengitt av Edris er det en kopp inne i en holder. De to delene vises også hver for seg. Det gjør den ytre delen lettere å kjenne igjen. Artikkelen om illustrerte osmanske krøniker og seremonier gir eksempler på hvordan man kan lese plassering og grupper av gjenstander i historiske bilder. Katalogposten for en bestemt gjenstand oppgir materialet og den dokumenterte eierhistorien. Edris, figur 1, historisk illustrasjon av kaffeservering

Det finnes også en beskrivelse av tradisjonen som fortsatt praktiseres. I 2013 skrev UNESCOs mellomstatlige komité tyrkisk kaffekultur og -tradisjon inn på den representative listen over menneskehetens immaterielle kulturarv. Vedtaket beskriver servering av kaffe i små kopper med vann ved siden av og samvær rundt drikken. Innskrivingen gjelder denne praksisen. For å finne materiale, datering og dokumenterte eiere av en bestemt holder kan man slå opp i gjenstandskataloger som Louvres eller Metropolitan Museum of Arts. UNESCO, vedtak 8.COM 8.28

Museumskataloger og forskning på zarf

• Metropolitan Museum of Art, kopp og holder oppgir materialene og målene til porselenskoppen og sølvholderen hver for seg.
• Ayman M. Edris, kaffekoppholdere av messing sammenligner oppbygningen av sju eksemplarer som oppbevares i Egypt.
• British Museum, Life in a cup beskriver kopper, holdere og hvordan de ble vist fram i delen om tilberedning og servering.
• Khalili Collections, tre zarfer beskriver materialene i gruppen fra Genève og hvordan de hører inn i eksporthandelen.
• Museum Collection, zarf med musikkinstrumenter dokumenterer emaljedekoren, produksjonsstedet og etuiet.
• Louvre, zarf OA 8032 oppgir mål, materialer og eierhistorie.