Hva er suzanibroderi? Sømmer, sting og eksempler fra museer

Se hvordan suzanimønstre ble tegnet og brodert på egne stoffbaner. Sammenlign museumsstykker fra Bukhara og Nurata etter bunnstoff, sting og motiv.

En suzani er et brodert tekstil knyttet til Sentral-Asia. På mange bevarte eksempler er mønstrene brodert med silketråd på baner av vevd stoff. Historiske stykker fra dagens Usbekistan og Tadsjikistan omfatter trekk, veggoppheng og andre tekstiler til hjemmet. De som laget dem, kunne føye sammen stoffbanene for å tegne ett mønster, skille dem fra hverandre under broderingen og sy dem sammen igjen. Hvis to deler av en blomst er litt forskjøvet ved en søm, kan det gi et spor etter hvordan arbeidet ble fordelt.

Et bryllupstekstil som også formet rommet

Cleveland Museum of Art fører navnet tilbake til suzan, som betyr nål på persisk og tadsjikisk. Ordet viser til en broderitradisjon med tekstiler i mange størrelser og til forskjellige formål. Et stort stykke kunne dekke en seng, henge langs en vegg eller dele av et rom. Metropolitan Museum of Art, kjent som Met, beskriver oppheng brukt i bryllup i Nurata til å pynte innendørs og avgrense plassen for gjestene. Et brodert stoff kunne danne en midlertidig skillevegg under en feiring eller dekke en fast vegg.

I de tilfellene museene har dokumentert, var suzanier også del av brudens utstyr til det nye hjemmet. I omtalen av et stykke fra Shakhrisyabz beskriver Cleveland mødre og døtre som laget broderier og viste dem fram ved særlige anledninger. Kapitlet til L. Carmel og M. Niyazova i UNESCOs Sentral-Asias sivilisasjonshistorie beskriver både store og små boligtekstiler og stoff til å pakke inn eiendeler eller dekke nisjer i veggen. En katalogtittel som «veggoppheng» eller «forheng eller sengeteppe» forteller hva slags innredning museet forbinder med stykket. Et bestemt rom, en eier eller en begivenhet må dokumenteres gjennom opplysninger om selve gjenstanden.

Derfor kan mønsteret forskyve seg ved en søm

For å planlegge et stort mønster kunne flere smale stoffbaner først festes løst sammen i den rekkefølgen de skulle ha i det ferdige stykket. Et kyndig familiemedlem eller en fagperson tegnet mønsteret på tvers av banene. I Mets beskrivelse kalles den profesjonelle kvinnelige mønstertegneren en kalamkesh. Deretter kunne banene skilles fra hverandre slik at kvinnene i familien kunne brodere hver sin del. Da banene ble sydd sammen igjen, dekket tegningen én flate. Linjer eller farger kan være litt forskjøvet der to ferdig broderte baner møtes.

Veggopphenget 1940.602 ved Cleveland Museum of Art viser spor etter denne prosessen. Museet daterer det til 1850–1899 og oppgir Bukhara eller Shahr-i Sabz som mulige opphavssteder. Fem bomullsbaner ble festet løst sammen for å tegne mønsteret. Spor av svart tegneblekk er fremdeles synlige. Katalogen oppgir silkebroderi og kjedesting utført med tamburteknikk. Den forklarer hvordan arbeidet kunne fordeles i hjemmet før delene ble satt sammen på nytt. Romanias nasjonale kunstmuseum registrerer fire sammensydde bomullsstykker i sin suzani 93207 / 942 fra 1800-tallet. Stoffet med silkebroderi er 194 cm langt og 146 cm bredt. Museet tilskriver det Bukhara på grunnlag av stilen.

Hvis en stilk ser ut til å være brutt, se først etter en søm i bunnstoffet. Møtes to halvdeler av et blad i ulik høyde langs den samme sømmen, kan du undersøke hvordan banene ble satt sammen. Clevelands suzani 2016.89 ble trolig brodert i Shakhrisyabz mellom 1800 og 1850 og gir et dokumentert eksempel. Katalogen oppgir seks baner av bomull i toskaftbinding. Museet tolker motivene som ikke passer helt sammen ved sømmene som spor etter at banene ble brodert hver for seg før de ble sydd sammen.

Slik skiller du bunnstoff fra broderitråd

Bunnstoffet er den vevde flaten som bærer mønsteret. Broderitråden går gjennom stoffet eller festes på overflaten. Carmel og Niyazova beskriver bomull i toskaftbinding som et vanlig bunnstoff mot slutten av 1700-tallet og på 1800-tallet. Lin er også dokumentert. Silke var den vanlige broderitråden i eksemplene de diskuterer, mens bomull og ull også forekom. Uttrykket «silke på bomull» oppgir dermed to materialer og to ulike roller. Artikkelen om stoff og broderi i kiswah viser hvordan broderte bånd monteres på et vevd dekke i en annen tekstiltradisjon.

Stingene gir ytterligere opplysninger om hvordan mønsteret er laget. Kjedesting danner en rad av løkker som griper inn i hverandre. Royal School of Needlework beskriver tamburbroderi som arbeid med en tynn krok på stramt spent stoff og oppgir kjedesting som det vanligste stinget i teknikken. Ved nedlagt tråd, kalt couching på engelsk, holder små sting en tråd på plass på overflaten. På 2016.89 oppgir Cleveland kanda xajol, og enkelte steder bosma, til utfylling og ilmoq til omriss. Stingnavnene sier hva hvert sting gjør på dette stykket.

På et nærbilde av et kronblad kan du se både fyllet og linjen langs kanten. På et bilde av hele stykket kan du se om kronbladet inngår i en blomstergren, en medaljong eller en bord. De to bildene forklarer hvorfor flere stingtyper kan være nevnt i én katalogoppføring. På opphenget tilskrevet Nurata fra begynnelsen av 1800-tallet identifiserer Met nedlagt tråd, kjedesting, plattsøm og knapphullssting på samme bomullsbunn.

Et trekk tilskrevet Bukhara med lin som bunnstoff

Trekket 21.114.3 på Metropolitan Museum of Art stammer fra tidlig på 1800-tallet og tilskrives Bukhara i dagens Usbekistan. Det er 161,9 cm høyt og 241,3 cm bredt. I materialfeltet står det silkebroderi på lin. I den generelle beskrivelsen av arbeidsmåten omtaler museet også stoffbaner av hjemmespunnet bomull. Materialfeltet forteller hvilken fiber museet har identifisert i akkurat dette trekket. Prosessbeskrivelsen forklarer hvordan en større komposisjon kunne tegnes på tvers av flere stoffbaner.

Store rosetter og palmetter fyller borden, mens stilkene og rankene i det indre feltet er spinklere. Museet trekker fram kjedesting når det beskriver utførelsen. Forskjellen i størrelse blir tydelig ved først å følge de store formene langs kanten og deretter de tynne forgreningene innenfor. Artikkelen om blader, slyngende stilker og gjentatt planteornamentikk gir flere eksempler på hvordan man kan beskrive forholdet mellom blader og grener, også når det er vanskelig å identifisere blomstene.

Et oppheng tilskrevet Nurata med medaljong i midten

Mets oppheng 07.72 er også fra tidlig på 1800-tallet og tilskrives Nurata. Det måler 217,2 cm i høyden og 170,2 cm i bredden. Materialet er silkebroderi på bomull. Museet beskriver en medaljong omgitt av blomstrende busker og grener i forholdsvis duse farger. Det ser likheter mellom blomstermotivene i feltet og former på tekstiler fra mogulriket. Sammenligningen gjelder motivene. I katalogen tilskrives opphenget Nurata.

De to stykkene på Met leder blikket til ulike steder. Trekket tilskrevet Bukhara er bredere enn det er høyt og har store motiver i borden. Opphenget tilskrevet Nurata er høyere enn det er bredt og trekker blikket mot midten, der medaljongen er omgitt av blomstrende former. Under silketråden ligger lin på trekket og bomull på opphenget. Ut fra målene er trekket 79,4 cm bredere enn det er høyt, mens opphenget er 47 cm høyere enn det er bredt. Tallene kan leses sammen med motivplasseringen. Artikkelen som sammenligner kaftaner og abayaer i museumssamlinger, bruker gjenstandsoppføringer på lignende vis for å undersøke materialer og konstruksjon.

Hvor mye kan den regionale stilen fortelle?

Clevelands forheng eller sengeteppe 1916.1311 viser hvordan et mønster kan minne om arbeid fra et annet sted enn det som står i feltet for opphav. Museets katalog oppgir i dag Ura Tube i Tadsjikistan som opphav for tekstilet fra tidlig på 1800-tallet. Det har bunn av bomull i toskaftbinding og broderi i silke. Museet sammenligner den vifteformede buketten i midten, de gjentatte motivene i hjørnene og den brede borden med trekk ved arbeider fra Bukhara. Stedsfeltet angir opphavet museet har ført opp. Beskrivelsen viser hva den visuelle sammenligningen bygger på.

For veggopphenget 1940.602 holder Cleveland to opphavssteder åpne. Blomster og blomstrende planter står i et nett av romber som dannes av blader. Ved å følge en blomst på tvers av feltet kan man se både den geometriske rammen og plantenes plass i den. Artikkelen om rutenett, symmetri og gjentatte former i islamsk kunst gir ord til å beskrive oppbygningen. Et blomsterbroderi kan ha en tydelig geometrisk struktur. Carmel og Niyazova påpeker at ett broderi kan ha trekk knyttet til flere produksjonssentre. Den rumenske katalogen viser også hvordan stilen bidro til tilskrivningen av dens suzani.

Hva bør du notere når du sammenligner to suzanier?

Begynn med materialene, målene og gjenstandsnummeret. For trekket tilskrevet Bukhara noterer du silke på lin sammen med målene for 21.114.3. For opphenget tilskrevet Nurata noterer du silke på bomull sammen med målene for 07.72. Hvis du legger fotografiene ved siden av hverandre, hjelper nummeret deg å holde de tekniske opplysningene knyttet til riktig gjenstand.

Beskriv så mønsterets oppbygning. Sitter de største blomstene i borden? Finnes det et sentrum med mindre former rundt? Følg et motiv mot en søm og undersøk om tråden stanser eller skifter plass ved neste bane. Et nærbilde kan vise spor etter tegningen, som på Clevelands veggoppheng med fem baner. Et bilde av hele stykket hjelper deg å se om sømmen går gjennom ett motiv eller mellom to rekker.

Behold til slutt graden av sikkerhet i katalogen. «Tilskrevet Nurata», «Bukhara eller Shahr-i Sabz» og «sammenlignet med arbeider fra Bukhara» forteller forskjellige ting. Hvis katalogen oppgir flere mulige bruksområder, kan du ta dem med i notatene til den aktuelle gjenstanden. Stoffet kan vise hvordan mønsteret ble tegnet, brodert og satt sammen, selv om de bevarte kildene sier lite om hvem som brukte det først.