Hva er en hadith? Slik leser du teksten, kjeden og henvisningen

En hadith er en overlevert beretning. I islamforskningen viser ordet ofte til en beretning om noe profeten Muhammad sa, gjorde eller godkjente. En vanlig oppføring angir hvem som formidlet beretningen, i en overleveringskjede som kalles isnad, og hva de fortalte, i teksten som kalles matn. Sunni- og sjiasamlinger bevarer forskjellige grupper av beretninger. Viktige sjiasamlinger inneholder også læresetninger som tilskrives imamene.

For å komme i gang kan du velge én beretning og slå den opp i samlingen. Læren om handlinger og hensikter står først i Sahih al-Bukhari og dukker opp igjen senere i samme verk. Hovedideen er felles. Overleveringsveien, formuleringen i eksemplet og henvisningsnumrene kan sammenlignes hver for seg.

Forholdet mellom hadith, sunna og Koranen

Koranen er islams hellige skrift, som muslimer mottar som åpenbaring. Man viser til den med sure og vers. I Koranen 33:21 beskrives for eksempel Guds sendebud som et forbilde for de troende. En henvisning til en hadith oppgir samlingen og plasseringen i den. Forskjellen er synlig selv når begge tekstene står på samme side eller nevnes i samme preken. Mushaf kan dessuten betegne et fysisk eksemplar av Koranen. Guiden til mushaf og bladene i boken forklarer dette skillet.

Sunna betegner vanligvis profetens levemåte eller praksis som forbilde. Encyclopaedia Iranicas innføring i hadith forklarer at beretningene er en sentral kilde til kunnskap om dette forbildet. I faglig bruk kan ordene overlappe. To spørsmål kan hjelpe en ny leser. Hva tilskriver denne beretningen Muhammad? Hvordan har en bestemt lærd tradisjon forstått eksemplet? Sammenhengen kan vise om en handling ble tolket som veiledning i en bestemt situasjon eller som en praksis med videre gyldighet.

Finn isnad og matn i beretningen om hensikter

Åpne Sahih al-Bukhari 1 i Åpenbaringens bok. I den arabiske teksten begynner kjeden med al-Humaydi, fulgt av Sufyan, Yahya ibn Said, Muhammad ibn Ibrahim og Alqama ibn Waqqas, før Umar ibn al-Khattab. Ifølge beretningen hørte Umar Muhammad lære at verdien av en handling henger sammen med hensikten. Eksemplet gjelder utvandring av en verdslig grunn eller for å gifte seg. Her er innholdet gjengitt med egne ord. Lenken fører til den fullstendige ordlyden.

Navnene og formuleringene om hvordan hver person mottok beretningen, utgjør isnad. Utsagnet og eksemplet utgjør matn. Leser du fra samlerens kilde mot Umar, følger du rekkefølgen i utgaven. Fra Umar mot samleren følger du veien som oppføringen oppgir at beretningen tok. Den engelske oversettelsen fremhever Umar og læren. Den arabiske teksten viser også de andre leddene i kjeden. Hvis en oversettelse begynner med bare én av profetens følgesvenner, kan den arabiske teksten eller en fyldigere utgave vise resten.

Sammenlign to oppføringer før du siterer

Sahih al-Bukhari 54 gir en versjon i Troens bok. Kjeden begynner med Abd Allah ibn Maslama og Malik. Begge rutene møtes hos Yahya ibn Said og går derfra via Muhammad ibn Ibrahim, Alqama og Umar. I den andre versjonen nevnes utvandring for Guds og hans sendebuds skyld før de verdslige motivene. Første oppføring inneholder det verdslige eksemplet og utelater den foregående formuleringen. Forskjellen blir synlig når hver ordlyd står ved sin egen henvisning.

En beslektet versjon i Sahih Muslim 1907a inneholder også passasjen om utvandring for Guds og hans sendebuds skyld. Nettstedet oppgir også Bok 33, hadith 222, og den eldre engelske henvisningen Bok 20, hadith 4692. Alle tre numrene viser til den samme oppføringen på nettstedet. En lignende ordlyd i en annen samling gir grunnlag for sammenligning. I dette tilfellet går Muslim 1907a og al-Bukhari 54 begge via Malik. Navnene og formuleringen gir bedre grunnlag for å se hvor selvstendige rutene er enn samlingstitlene alene.

Du kan notere en linje for hver av de tre oppføringene. Skriv først de to innledende navnene i kjeden. Sett et merke ved navnet der to ruter møtes, og noter om setningen om utvandring for Gud og hans sendebud står der. Da kan du senere finne igjen både en forskjell i teksten og de delene av kjeden som er felles.

Hva en vurdering av en hadith tar for seg

I vanlig sunniterminologi betyr sahih pålitelig eller autentisk, hasan god og daif svak. En studie av Ibn al-Salah og begrepet hasan følger hvordan en av kategoriene ble brukt og definert over tid. En vurdering kan ta hensyn til om kjeden er ubrutt, om overlevererne regnes som pålitelige og presise, og om en sammenligning avdekker et avvik eller en skjult svakhet. Klassifiseringen gjengir en vurdering av en beretning eller overleveringsvei. Kriteriene og bruken av dem kan variere med den lærde, verket og tradisjonen. En svak vurdering peker på begrensninger i bevisene etter kriteriene som er brukt. For å slå fast at en beretning er oppdiktet kreves særskilte holdepunkter.

I innledningen til Sahih Muslim drøfter samleren hvordan beretninger brukes, og vilkårene for å godta bestemte overleveringsformer. I-Wen Sus studie av al-Juzjanis vurdering av overleverere ser på hvordan én kritiker vurderte både personer og det de formidlet. Jonathan A. C. Browns undersøkelse av kritikk av ordlyden følger debatter om hvilke slutninger man kan trekke fra innholdet. Å kjenne navnene i kjeden er et første skritt i dette arbeidet.

Når en utgave gir en klassifisering, noter hvem som ga den, og hvor den står. En kapitteloverskrift fra samleren, en moderne redaktørs merknad og ord som tilskrives en taler, har forskjellige opphav. Hvis to lignende oversettelser får ulike vurderinger, sammenlign først henvisningen og kjeden. Det kan dreie seg om to versjoner. Hvis versjonene er de samme, kan du oppgi navn og begrunnelser når kildene gir dem.

Hvorfor samlingen og den lærde tradisjonen har betydning

Sahih al-Bukhari og Sahih Muslim er sentrale sunnisamlinger. Al-Kafi, satt sammen av al-Kulayni, er en viktig samling i tolver-sjia. Princeton University Librarys beskrivelse av et håndskrift av al-Kafi identifiserer første og tredje bind og beskriver et verk om teologi og rettslære. Samlingens navn forteller hvor beretningen kan finnes. Oppføringen forteller hvem ordene eller handlingene tilskrives.

I studien av tidlige sjiaislamiske hadithkilder drøfter Kumail Rajani betydningen av overleveringer som tilskrives imamene al-Baqir og al-Sadiq. I et eksempel sammenligner han en gruppe beretninger fra al-Kafi med stoff i et ismailittisk verk for å undersøke eldre skriftlige kilder. Slik sammenligner han avgrensede tekstgrupper for å svare på et historisk spørsmål. For å finne en tradisjonell vurdering av én beretning må du oppsøke en vurdering av den bestemte beretningen.

Skill mellom tidspunktet for beretningen og dateringen av håndskriftet

British Librarys katalogpost EAP1216/3/1/1 beskriver et bind av Sahih al-Bukhari på papir fra prosjektet for bibliotekene på Djerba. Det er bind 6 med 228 papirblad, datert til 1700- eller 1800-tallet. Opplysningene gjelder dette håndskrevne bindet. For å fastslå om det inneholder en bestemt passasje, må du se i bindet. Antallet digitale filer, antallet fysiske blad og nummeret på en hadith i en utgave er tre forskjellige opplysninger.

Princeton daterer håndskriftet av al-Kafi til 1667 og plasserer tittelen i kolofonen i tredje bind, på blad 339a. En kolofon er en merknad som ofte står mot slutten av et håndskrift. Den kan oppgi tittelen eller tidspunktet for avskriften. Guiden til kolofoner og eiernotater viser hva ulike merknader kan gi grunnlag for. Datoen til en kopi plasserer den i historien om lesing og avskriving. For å drøfte samlingens tilblivelse eller opphavet til en beretning trenger man belegg fra tidligere stadier.

Når du leser en skann, bruker du signaturen for å identifisere håndskriftet og bladnummeret for å finne passasjen. Guiden til skriftstiler i arabiske håndskrifter hjelper deg å kjenne igjen trekk ved skriften. En annen kilde er en ijaza, eller tillatelse til å videreføre et verk. Den kan navngi verket, læreren og mottakeren. Den dokumenterer at verket ble videreført på et bestemt stadium. En hadiths isnad viser veien til én beretning. Hvis begge finnes i ett håndskrift, noter hver for seg hvilke tekster og personer de gjelder.

Skriv en henvisning som andre kan kontrollere

Begynn med samlingen og utgaven eller nettstedet. Noter bok eller kapittel, nummer og eventuelle bokstaver eller tegn som hører til nummeret. Når utgaven viser flere numre, ta med etikettene som står ved dem. Nettstedet kan ha eldre engelsk nummerering ved siden av nyere. Skriver du Sahih al-Bukhari 54, Troens bok, Bok 2, hadith 47, kan leseren kjenne igjen oppføringen selv når utgaven bruker det eldre engelske nummeret 52 i samme bok.

Oppgi oversetteren hvis kilden navngir vedkommende og du bruker en utgitt oversettelse. Ved en gjengivelse med egne ord kan du si at det er en parafrase. Les setningene før og etter, særlig når en enkelt setning står løsrevet i et innlegg. Eksemplet på utvandring i beretningen om hensikter viser at den samme ytre handlingen kan ha forskjellige motiver. Med henvisningen kan leseren se hvilken lære den korte setningen sammenfatter.

Sett al-Bukhari 1 og 54 ved siden av hverandre som en første øvelse. Noter navnene i kjeden, ordlyden om utvandring og betegnelsene ved numrene. Da finner du en del av ruten som er felles, en forskjell i ordlyden og en vei tilbake til hvert oppslag. Du kan følge de samme trinnene når du leser andre hadither.

Kilder til beretningene og håndskriftene

• Sahih al-Bukhari 1 og Sahih al-Bukhari 54 viser ordlyd, kjeder og henvisninger.
• Sahih Muslim 1907a og samlerens innledning gir en parallell beretning og en drøfting av overlevering.
• Koranen 33:21 og Encyclopaedia Iranicas innføring gir verset og forholdet mellom beretningene og sunna.
• Katalogposten for et bind av Sahih al-Bukhari på Djerba og Princetons post om al-Kafi viser to senere håndskrifter.