Slik skiller du kufisk, naskh, thuluth og nasta’liq

Slik skiller du kufisk, naskh, thuluth og nasta’liq

Muslim Post Editorial Desk@muslimpost

Sammenlign kufisk, naskh, thuluth og nasta’liq på daterte museumsverk, og skill mellom skrift, språk, proporsjoner, sideoppsett, materialer og senere tillegg.

Kufisk, naskh, thuluth og nasta’liq er navn på ulike tradisjoner innen kalligrafi med arabiske bokstaver. Kantede former og lange vannrette streker kjennetegner mange verk som katalogiseres som kufiske. Mindre naskh og større thuluth kan stå på samme side. Nasta’liq forbindes særlig med persisk poesi og en rytme av buede, skråstilte ordgrupper. Slike trekk gir et utgangspunkt for sammenligning. For å beskrive et bestemt verk trenger du også datering, tekstspråk, sideoppsett og katalogopplysninger. Gullskrift, en diagonal linje eller en forseggjort ramme kan ikke alene identifisere skriftarten.

Skill skriftarten fra språket og innholdet

«Arabisk kalligrafi» kan betegne en skrifttradisjon uten å fastslå at ordene er arabiske. Dette skillet er særlig viktig ved nasta’liq. Smithsonian plasserer utviklingen i Iran på 1300-tallet og knytter historien til persisk litteratur. Kaller du et persisk dikt arabisk fordi bokstavene ligner bokstaver du kjenner, får teksten feil språk før selve skriften er undersøkt. Bruk språket som samlingsinstitusjonen oppgir. Hvis katalogen ikke identifiserer det, bør usikkerheten bli stående.

Tekstens innhold trenger en egen beskrivelse. V&As gjennomgang av kalligrafi omtaler dikt, lovprisning av herskere og aforismer sammen med korantekst. En presentasjon som virker religiøs, gir derfor ingen oversettelse av ordene. Se etter en institusjonell transkripsjon eller innholdsbeskrivelse før du navngir et sitat. En gjenstand kan ha en velsignelse langs kanten, en overskrift over hovedfeltet og en signatur nederst. Disse delene trenger ikke utgjøre én sammenhengende tekst eller ha samme funksjon.

Vår artikkel om Akbars persiske Hamzanama og de bevarte bildene viser hvorfor språk, fortelling og fysisk oppbygning må undersøkes hver for seg. Persisk tekst på papir og maleri på bomull inngår i sammensatte blader. Den konkrete materialbeskrivelsen hjelper leseren med å skille lagene. Den gir ikke grunnlag for å tilordne alle bladene samme skriftart eller for å bestemme språket i et annet manuskript med lignende utsmykning.

Noter inventarnummeret og området du ser på. «Teksten i det sentrale feltet» er mer presist enn ett navn på hovedtekst, overskrifter, marger og senere merknader under ett. Legg til språket og skriftartene som katalogen oppgir for akkurat denne delen. Da kan en annen leser finne samme område i samme bilde og kontrollere sammenligningen. Et utsnitt uten gjenstandens identitet gjør observasjonen vanskelig å etterprøve, selv om du beskriver bokstavene grundig.

Undersøk kufisk skrift på et bestemt blad av Den blå Koranen

Kufisk omfatter variasjon. Mets undervisningsdiagrammer viser vanlige former, former med planteornamentikk og former med flettede eller knutelignende elementer. Kantet oppbygning og forlengede vannrette streker er et bedre utgangspunkt enn en regel om at hver bokstav skal være firkantet. Dekor kan endre hvordan en bokstav ser ut. Den gjør ikke hver utsmykket innskrift til et annet språk. Sammenlign strukturen og avstanden mellom bokstavene før én iøynefallende detalj får bestemme hele beskrivelsen.

Et konkret eksempel er Mets blad av Den blå Koranen, inventarnummer 2004.88. Museet daterer det fra andre halvdel av 800-tallet til midten av 900-tallet og beskriver gull og sølv på indigofarget pergament. Det foreslår Tunisia, muligens Qairawan, som opphavssted. «Muligens» er en del av stedsopplysningen og må følge med hvis katalogen gjengis i en bildetekst. Dateringsintervallet skal heller ikke gjøres om til ett sikkert år. Materialopplysninger og geografisk tilskrivning har forskjellig rekkevidde.

Museet forklarer også hvorfor skriften er krevende å lese: bokstaver ble tilpasset slik at linjene fikk samme lengde, og tegn som skiller bokstaver fra hverandre, ble utelatt. En bevisst visuell orden gjør ikke ordene selvforklarende. Gull på blå bunn er en material- og fargekombinasjon, ikke en oversettelse. Tegn som mangler eller ser annerledes ut enn i en moderne tekst, er heller ikke nok til å datere bladet. Bruk katalogens forklaring sammen med det bevarte skriftbildet.

Se på en hel linje. Hvor forlenges en vannrett strek, og hvordan fordeles nabobokstavene over den tilgjengelige bredden? Hold det museet beskriver om materialet, adskilt fra det som foreslås om opphavsstedet. Det samme hensynet gjelder innskrifter på andre gjenstander. Vår undersøkelse av tre andalusiske elfenbensesker og deres innskrifter skiller mellom et bevart lokk med navn og årstall og esker der de opprinnelige lokkene er tapt. Teksten på én gjenstand kan ikke fylle ut det som mangler på en annen. Den bevarte innskriften og inventarnummeret må følge hverandre.

Rombeformede prikker måler forhold innenfor en valgt modell

Mets undervisningsenhet om arabisk skrift og kalligrafi beskriver en proporsjonert bokstav ved hjelp av et bestemt antall rombeformede prikker. Prikken er det ruteformede avtrykket pennen lager. Materialet oppgir seks proporsjonerte skriftarter: naskh, thuluth, muhaqqaq, rayhani, tawqi‘ og riqa‘. Disse navnene gir en mer presis ramme enn å kalle all avrundet skrift naskh. En sammenligning må knyttes til skriftarten og modellen som faktisk undersøkes.

Her er prikken en måleenhet. Den må ikke forveksles med de skrevne prikkene som skiller bokstaver fra hverandre, eller med vokaltegn. Et diagram som forklarer måling, betyr ikke at et ferdig ord nødvendigvis har synlige konstruksjonsprikker ved hver strek. Måleenheten, bokstavens særtegn og tegn som støtter lesingen, har forskjellige oppgaver. Blandes de sammen, kan en forklaring av proporsjoner bli til en feilaktig beskrivelse av teksten.

Det praktiske poenget er forholdet mellom delene. Et eksempel kan forstørres og samtidig beholde proporsjonene. Strekkes bare høyden, endres forholdet mellom høyde og bredde. Bruk derfor sammenlignbare bildeskalaer, og se også på bokstaven i den fullstendige siden. En høy bokstav i et tett beskåret fotografi kan virke mer dominerende enn den samme bokstaven omgitt av alle linjene. Utsnitt og forstørrelse påvirker hva du ser, men er ikke historiske egenskaper ved den skrevne formen.

Bruk institusjonens navngitte diagrammer som sammenligningsgrunnlag. Gi ikke en ukjent historisk skrift ett universelt antall prikker som skulle gjelde alle modeller. Diagrammene viser hvordan gjennomarbeidede proporsjoner kan beskrives. De kan ikke alene bekrefte at en usignert gjenstand er ekte, fastslå dens alder eller erstatte en lærers retting av elevens arbeid. En nyttig observasjon sier hvilken modell du bruker, og hvilke konkrete forhold som kan undersøkes i bildet.

Naskh og større skrift kan organisere den samme siden

Mets album med kalligrafi, poesi og profetiske overleveringer, 1982.120.3, gir en sammenligning innenfor én gjenstand. Katalogen oppgir Shaikh Hamdullah ibn Mustafa Dede som kalligraf og daterer verket til omkring 1500. Det plasseres i Tyrkia, trolig Istanbul. Flere linjer med liten naskh rammes inn av én eller to større linjer i thuluth eller muhaqqaq. Skriftprøvene er montert på marmorert papir. Materialbetegnelsen beskriver papirets dekorative overflate.

Her kan to skriftstørrelser sammenlignes uten å hentes fra ubeslektede skjermbilder. Se først på de gjentatte små linjene og deretter på den større skriften omkring dem. Oppsettet viser hvordan flere kalligrafiske systemer kan gi samme side et tydelig hierarki. Katalogens «thuluth eller muhaqqaq» må beholdes. Størrelsen alene avgjør ikke hvilken av de to en bestemt stor linje tilhører. Den større teksten skal ikke få en sikrere identifikasjon enn den dokumenterte sammenligningen gir.

Yana van Dykes undersøkelse av albumets marmorerte papir beskriver store vannrette overskrifter og mindre naskh plassert vannrett eller diagonalt. En diagonal linje er derfor ikke tilstrekkelig til å identifisere nasta’liq. Undersøk bokstavformene først og plasseringens retning deretter. Dekorative papirstrimler og marmorerte rammer er deler av sidens sammenstilling. De kan påvirke helhetsinntrykket uten å være egenskaper ved selve skriften.

Et senere sammenligningsverk er Library of Congress’ hilye, 2019714648. Katalogen navngir Dihya Salim al-Fahim, oppgir Galata-palasset i Istanbul og daterer verket til 1130 etter islamsk tidsregning, tilsvarende 1718. Den identifiserer thuluth og naskh i en kalligrafisk beskrivelse av profeten Muhammad, montert på en treplate med sidepaneler som kan foldes. Gjenstanden lar deg sammenligne tekstens funksjon, skriftartene og den fysiske formen. Beskrivelsen består av tekst og skal ikke omtales som et malt portrett. Årstallet gjelder dette verket og daterer ikke alle hilyer med et lignende oppsett.

Se nasta’liqs rytme i en persisk litterær sammenheng

Smithsonians materiale om mestere og elever beskriver nasta’liq gjennom kurver, korte loddrette streker og forholdet mellom bokstavene og plasseringen deres. Tilknytningen til persisk poesi er en historisk sammenheng. Den betyr ikke at enhver skråstilt linje er et dikt. Materialet gjengir også tilskrivningen av skriftens oppfinnelse til Mir Ali Tabrizi som tradisjonell eller påstått. Dette forbeholdet må bevares når opplysningen gjenfortelles.

Et datert eksempel er Sa‘dis Gulistan, signert av Sultan Ali Mashhadi, Freer F1998.5, bladene 44v–45r. Museet plasserer denne kopien i Herat og daterer den til 1468, tilsvarende 873 etter islamsk tidsregning. Beskrivelsen fremhever ord som stiger med en brattere helning over grunnlinjen, og variasjon i strekbredden. Det er konkrete trekk som kan sammenlignes på bestemte blader. De sier mer enn et generelt inntrykk av at ordene «svever».

Undersøk en ordgruppe før du isolerer en lang avsluttende strek. Hvordan står kompakte former ved siden av utstrakte, og hvor blir linjen tettere eller mer åpen? Hvor endres strekbredden? Spørsmålene følger museets vekt på rytme og forholdet mellom delene. De er ikke en mekanisk prøve som gjør ethvert lignende utsnitt til et verk av samme mester. Likhet kan gi grunnlag for sammenligning, mens en tilskrivning til en bestemt kalligraf krever opplysninger om den konkrete gjenstanden.

Smithsonians utstilling om persisk kalligrafi gir en annen viktig sammenligning med albumbladet S1986.30. Sultan Ali Mashhadis skrift dateres der til omkring 1510–15. Maleriene som tilskrives Muhammad Sadiqi og Muhammad Qasim, dateres til omkring 1590. Skriften og maleriene må derfor beskrives med separate dateringer. «Tilskrives» skal heller ikke omskrives til en ubetinget opplysning om hvem som utførte maleriene. Et rikt bearbeidet albumblad kan være satt sammen over tid, og rammen daterer ikke alene skriften som er montert inni den.

Penn, skriveflate og undervisning gir ulike typer dokumentasjon

Smithsonians materiale om mestere og elever omtaler rør som ble valgt ut til penner, og spisser som ble skåret til for ulike streker. Det behandler også Sultan Ali Mashhadis avhandling fra 1514, The Path of Writing, som dokumentasjon for forberedelse av materialer. Dette forklarer hvorfor en historisk skriftpraksis er mer enn navnet på en digital skrifttype. Kalligrafen arbeider med et tilskåret redskap, blekk, en skriveflate og en innlært modell. Opplysningene gir materialhistorisk sammenheng; de er ikke en ferdig oppskrift på alle historiske sider.

Et lite, komprimert bilde kan skjule fine sammenføyninger og små tegn. Åpne samlingens større bilde før du tolker et tynt område som et bevisst særtrekk. Se også på strekene rundt det, og vurder om bildekvaliteten faktisk viser detaljen. Hvis bildet ikke har tilstrekkelig oppløsning, bør usikkerheten bli stående. En uskarp overgang skal ikke bli en sikker stilbestemmelse. Den samme gjenstanden kan gi forskjellige inntrykk i et miniatyrbilde og en større digital gjengivelse.

Skill også mellom skriveflaten og dekoren rundt teksten. Bladet av Den blå Koranen er katalogisert som pergament, mens Hamdullahs prøver er montert på marmorert papir. En blank flate avslører ikke alene en bestemt behandling eller dens ingredienser. Vår veiledning til geometriske mønstre og historiske gjenstander skiller mellom omriss, indre utsmykning og helhetlig oppbygning. Dette er nyttig når en ramme skal beskrives uten å få den til å bestemme skriftarten eller tekstens innhold.

Læring har dessuten en dokumentarisk side. En elevs kopierte forbilde og en lærers tillatelse er forskjellige typer bevis. Vår gjennomgang av ijaza og omfanget av en lærertillatelse spør hvem som ga hvem tillatelse til hvilken aktivitet, på hvilket grunnlag og når. Ordlyden kan avgrense det som ble godkjent. En gjenkjennelig skriftart kan ikke alene fastslå en ikke navngitt persons utdanning eller rekonstruere en ukjent kjede av lærere. Skriftprøven og tillatelsen må undersøkes hver for seg, også når de inngår i samme dokument.

Les hele gjenstanden før du fastsetter skriftbetegnelsen

Begynn med det navngitte verket og området som undersøkes. Legg til tekstspråket, skriftartene, materialet og dateringen som katalogen angir. La «omkring», «trolig» og «muligens» følge den relevante opplysningen. Et foreslått opphavssted er noe annet enn et sted nevnt i en innskrift. En kunsthistorisk datering over flere tiår er noe annet enn et bevart årstall. En presis beskrivelse viser både hvor opplysningene kommer fra, og hvor sikkert de er formulert.

Beskriv deretter trekket som gjør sammenligningen nyttig: forlengede vannrette streker på det blå koranbladet; liten og større skrift i Hamdullahs album; ordgrupper og skiftende strekbredde i den daterte Gulistan. «Vakker» og «rikt utsmykket» kan uttrykke et inntrykk, men identifiserer ikke en skriftart. Hvis siden har flere skrifter, oppgi hvor de står fremfor å velge ett navn på alt. Ta med inventarnummer og bladhenvisning, slik at observasjonen kan kontrolleres på samme materiale.

Mets omtale av kalligrafi som ornamentikk understreker at skriften fortsatt formidler en tekst, også når de dekorative mulighetene er fremtredende. En tiltalende innskrift trenger en pålitelig lesing før ordene siteres eller tolkes. Katalogens identifikasjon av skriftarten oversetter ikke passasjen og bekrefter heller ikke hvem som forfattet den. Den avgjør ikke et religiøst spørsmål om bruken av gjenstanden. La tolkningen av innholdet bygge på teksten og dens dokumenterte sammenheng.

Til slutt må kalligrafien skilles fra monteringen og senere tillegg. En signatur kan stå i ett hjørne og en eiermerknad i et annet. Den opprinnelige skriftprøven og albumet som senere rammer den inn, kan ha forskjellige historier. Bruk institusjonenes bilder og inventarnumre til å undersøke de faktiske verkene. Denne veiledningens toppbilde er en generell illustrasjon, ikke en faksimile av de omtalte manuskriptene eller en tavle for identifikasjon av skriftartene deres. Tegnene i bildet skal ikke brukes til å transkribere et vers eller bekrefte at en historisk skriftprøve er ekte.

Kilder