Hva er en mushaf? Korantekst, fysiske eksemplarer og håndskriftblad
Forstå mushaf, forskjellen mellom fysisk koraneksemplar og tekst, og hva blad, bokformater og håndskriftdateringer faktisk forteller.
En mushaf er et fysisk, nedskrevet eksemplar av Koranen, særlig bladene samlet i en bok. Koranen betegner den hellige teksten og resitasjonen; mushaf fremhever det materielle eksemplaret som bærer teksten. Skillet er nyttig ved sammenligning av trykt bok, håndskrevet bind, bevart blad og digitalt bilde av et håndskrift.
Samme tekst kan finnes i mange fysiske eksemplarer. De kan variere i størrelse, materiale, skrift, utsmykning og sideoppsett. Å forstå forskjellene innebærer ikke å tolke enhver visuell endring som en endring i Koranens ord.
Mushaf og Koranen beskriver beslektede ting på forskjellige nivåer
TDVs islamleksikons artikkel om mushaf definerer boken gjennom samlede, beskrevne sider. Flertallet er masahif. I dagligtale kan en fysisk bok bare kalles en koran. Mushaf gir en mer presis betegnelse når selve gjenstanden er temaet.
Smithsonians oversikt over utstillingen Koranens kunst forbinder ordet Koranen med lesing eller resitasjon. Den viser hvorfor en hellig tekst har både muntlig og materiell historie. Et skrevet bind er ikke den eneste måten troende møter teksten på. Likevel kan et bestemt bind ha sin egen produksjons-, eier- og brukshistorie.
Se for deg en leser som sammenligner to trykte utgaver. Den ene har store bokstaver og god avstand, den andre er en liten reiseutgave. At begge er masahif krever ikke samme sidetall, linjeskift eller mål. En henvisning som identifiserer tekst, er noe annet enn en måling som beskriver boken.
Artikkelen bruker mushaf om det materielle eksemplaret og Koranen om teksten eller den hellige skriften der skillet er nyttig. Den krever ikke samme tekniske skille i all vanlig tale. Målet er å gjøre katalogbeskrivelser og leseinstruksjoner lettere å forstå.
Blad, side, dobbeltblad og bind er forskjellige enheter
En side er én flate av et blad. Et blad har derfor vanligvis to sider. Et dobbeltblad er et brettet ark som danner to sammenhengende blad med fire sider. Et bind er en innbundet enhet med hele teksten, deler av den eller materiale samlet senere. Antall bind sier derfor ikke alene hvor mye av Koranen som er bevart.
Birmingham-universitetets spørsmål om håndskriftet gir et eksempel: MINGANA Islamic Arabic 1572a består av to blad, eller ett dobbeltblad, med fire sider. Sidene inneholder deler av sura 18, 19 og 20. Det er et bevart fragment, ikke en komplett fysisk Koran bare fordi navnet Birmingham-Koranen ofte brukes.
| Begrep | Hva som telles | Hva det ikke fastslår |
|---|---|---|
| Side | Én flate av et blad | Et helt kapittel eller fullstendig tekst |
| Blad eller folio | Et fysisk blad med to sider | Et fullstendig bind |
| Dobbeltblad | To sammenhengende blad med fire sider | Et intakt håndskrift |
| Bind | En innbundet fysisk enhet | Om hele teksten er til stede |
Skillet forebygger enkle bildetekstfeil. Et bilde av to motstående sider viser ikke automatisk to separate blad. En katalogbeskrivelse av et folio bør heller ikke gjenfortelles som funn av en hel bok. Bestem først den materielle enheten og deretter den bevarte passasjen.
Koranen kan lages i ett bind eller som et sett
Den vanlige inndelingen i 30 deler, kalt ajza, støtter lesing gjennom en måned. En juz er en tekstdel, ikke et krav om at alle eksemplarer trykkes som 30 separate bøker. Ett bind kan markere delene, mens et historisk sett kan legge dem i egne bind.
Smithsonians side Blekk og gull identifiserer deler av en Koran i 30 deler kopiert av Ali al-Husayni i Mosul i november 1310, tilsvarende rajab 710 etter hijra. Den knytter eksemplet til TIEM 540 i Museet for tyrkisk og islamsk kunst. Dette er ett dokumentert sett, ikke bevis for samme form på alle samtidige eksemplarer.
Avklar om en leseoppgave gjelder kapittel, nummerert del eller side i en bestemt utgave. Dersom læreren oppgir en juz, kan en side fra et annet format føre til feil sted. Ved et vers bevares sura og versnummer i tillegg til eventuell utgavespesifikk side.
Markører, forklarende symboler og sideoppsett varierer mellom utgaver og tradisjoner. Les tegnforklaringen i stedet for å regne hvert farget tegn som et nytt ord. Om åpningsformelen og dens nummerering forklarer vår guide bismillah og den fulle basmalaen det beslektede spørsmålet.
Den blå Koranen viser hvordan materialer former en side
Mets blad fra Den blå Koranen 2004.88 bruker gull og sølv på indigofarget pergament. Institusjonen daterer det fra andre halvdel av det niende århundret til midten av det tiende og oppgir Tunisia, muligens Qairawan, som produksjonssted. Usikkerheten om byen skal følge beskrivelsen.
Katalogen beskriver et kostbart håndskrift i flere bind. Den nevner trekk som gjør lesingen vanskelig uten opplæring: bokstaver formes for å gi jevne linjelengder, og tegn som skiller bokstaver mangler. Siden kan ikke behandles som en moderne trykt læreutgave med de samme visuelle hjelpemidlene.
Den slående fargen dokumenterer utformingen av akkurat dette håndskriftet, ikke et krav til alle masahif. Andre kopier bruker andre underlag, skrifter og dekorasjoner. Et digitalt foto endrer også møtet: du kan forstørre siden, men skjermen gjengir ikke originalens størrelse, vekt eller overflate.
Vår guide til arabiske kalligrafiske skrifter skiller mellom kjente betegnelser. Å kjenne igjen skriften hjelper beskrivelsen, men navnet alene beviser ikke nøyaktig alder eller fremstillingssted.
Hva dateringen av Birmingham-håndskriftet faktisk måler
Birmingham-universitetets introduksjon oppgir et radiokarbonintervall på 568–645 etter vår tidsregning med 95.4 prosent sannsynlighet for pergamentet. Skriften identifiseres som hijazi, og bladene beskrives blant de tidligste bevarte Koranfragmentene. Intervallet må ikke forkortes til ett angivelig nøyaktig år.
Beretningen om forskning og konservering gjør forskjellen tydelig: resultatet gjelder døden til dyret som ga huden til pergamentet. Det måler ikke direkte når en skriver påførte blekket. Blekket er ikke selv aldersbestemt gjennom denne prosedyren.
En kilde kan derfor støtte et intervall for skriveunderlaget uten å gi eksakt kopieringsdag, navngitt skriver eller full eierhistorie. Dette krever flere belegg. Fragmentets alder må heller ikke bli en påstand om at alle deler av et opprinnelig komplett bind er bevart.
Håndskrift rommer flere spørsmål: fysisk underlag, skrevet tekst, skrivende hånd og senere behandling. Å datere én del daterer ikke automatisk resten. En presis beskrivelse holder undersøkt materiale og konklusjon i samme setning.
Innbinding, dekorasjon og senere reparasjon trenger egne beskrivelser
Dagens omslag er ikke automatisk det første laget til sidene. Et håndskrift kan bindes inn på nytt, skilles i blad eller settes sammen med annet materiale. Birmingham beskriver for eksempel en beskyttende innbinding i islamsk stil som del av spesialisert konservering. Et moderne vern gjør ikke gammelt pergament moderne.
Av samme grunn daterer ikke et senere omslag bokblokken alene. En katalog kan angi forskjellige perioder for skrift, illuminasjon og innbinding. Behold forskjellene i stedet for uten belegg å hevde at alt ble laget samtidig.
Eiernotater og donasjonsinnskrifter besvarer andre spørsmål. De kan identifisere en senere fase uten å navngi den første produsenten. Vår guide til håndskrifters proveniens forklarer kolofoner, donasjonsnotater og samlingsregistreringer. Mushaf beskriver typen materielt eksemplar; proveniens beskriver veien til et bestemt objekt.
Velg rett eksemplar til leseoppgaven
Start med oppgaven fremfor det mest utsmykkede omslaget. En elev kan trenge tydelig skrift, lærerens lesetradisjon og en tegnforklaring. En forsker kan behøve full katalogpost og bilder av begge sider. En oversettelsesleser må skille arabisk tekst fra oversetterens tolkning og ekstra kommentarer.
Hold referansene ved utgaven som brukes. Et sidetall alene kan være uklart for noen med et annet format. Sura, vers og relevante utgaveopplysninger er lettere å kontrollere. Dette er praktisk studieråd, ikke en erklæring om religiøs overlegenhet for en bestemt innbinding eller kommersiell utgave.
Å studere en skrevet side og lære en påkallelse er også ulike oppgaver. Vår guide til morgenens dua holder overlevert ordlyd, lesehjelp og betydning atskilt. Samme omhu hjelper når oversettelse, translitterasjon og forklaring står ved siden av arabisk.
En mushaf er dermed en kjent lesegjenstand og et bestemt materielt vitnesbyrd i historiske samlinger. Beskriv innhold, fysisk oppbygning og faktisk daterte deler. Det gir mer enn å bedømme ekthet etter farge, aldersløfter eller antall bøker i et sett.
Som studieøvelse kan du dele en passasje med en som bruker en lommeutgave mens du har et stort bind. Skriv først sura og vers, så din side med utgave. Den andre kan finne samme ord uten å forvente lik paginering. Ved et historisk blad oppgis håndskriftsnummer og undersøkt side. Øvelsen skiller mellom å finne tekst og beskrive en materiell kilde.
En dateringsnote kan stille tre spørsmål: hva ble analysert, hva oppgis som resultat og hva følger ikke av dette? Pergamentet hører til det første, intervall og sannsynlighet til det andre. Et eksakt tidspunkt for blekkpåføring følger ikke direkte. Behold svarene sammen, slik at materialdato ikke blir påstått skrivedato ved deling. Dette organiserer studiet uten nye religiøse krav.
Prøv også begrepene på et tenkt dobbeltblad. Marker de to sammenhengende bladene og hver av deres to sider. Antall synlige flater på ett bilde sier ikke automatisk hvor mange selvstendige blad som ligger foran kameraet. Bestem først enheten og beskriv deretter utsnittet. Øvelsen gjenskaper ikke manglende tekst og fastslår ikke hvor mange bind et tidligere manuskript hadde.
Ved sammenligning av et foto og en fysisk bok kan du dessuten notere hva hver visning gjør tilgjengelig. Skjermbildet lar deg forstørre bokstavene, men oppgir ikke automatisk vekten eller overflaten til originalen. Hent slike opplysninger fra katalogen hvis de finnes, i stedet for å beregne dem fra fargen. En tydelig digital gjengivelse er en nyttig inngang til studiet, men trenger fortsatt den samme presise koblingen mellom bilde, gjenstand og registrering.
