Hva er en qalamdan? Persiske penneetuier i museer

En qalamdan, også skrevet qalamdān, er et persisk etui for rørpennene som brukes til skriving og kalligrafi. Avhengig av hvordan etuiet er bygd, kan det også romme et blekkhus, en liten kniv til å skjære til pennen eller andre redskaper. Museer har både messingesker med innleggsarbeid og hengslet lokk og lakkerte etuier med en skuff som trekkes ut i den ene enden.

Måten esken åpnes på, viser hvor utstyret lå. Et dypt rom kan holde blekket adskilt fra pennene. I en lang, smal skuff får de lange skaftene plass selv i et etui som bare er noen centimeter bredt. Lokket, sidene og skuffen ga dessuten håndverkerne flater for maleri, metallinnlegg og innskrifter. Ser man etuiet i åpen stilling, kommer rom og dekorerte flater som er skjult når det er lukket, til syne.

Hva lå i en qalamdan?

En rørpenn, eller qalam, har en skåret spiss som fører blekket til papiret. Med en pennekniv kan man skjære til spissen på nytt. En liten skjærekloss støtter røret mens det skjæres. McGill-universitetets utstilling om skrift og kalligrafi omtaler etuiet sammen med disse redskapene. Utstillingsheftet beskriver en dott av silke eller ull ved åpningen i blekkhuset, som begrenset hvor mye blekk spissen tok opp. Den som skrev, måtte følge med på både formen på spissen og mengden blekk den førte med seg. McGill-universitetet, skriveredskaper, monter 3b

Redskapenes funksjon blir klarere når man følger arbeidet ved et ark papir. Kniven og klossen brukes til å gjøre klar spissen. Blekkhuset gir blekk mens man skriver. Etuiet samler redskapene når de skal legges bort eller bæres med. Guiden om hvordan en rørpenn skjæres til viser formen på den delen som møter papiret. Oversikten over blekk i islamske håndskrifter beskriver typer blekk som kunne oppbevares i beholderen.

Et åpent etui viser hvilket utstyr som fikk egne plasser. Et messingetui med sølvinnlegg fra tidlig på 1500-tallet, tilskrevet Iran, har rom til en rørpenn, et blekkhus og en beholder for sand. Metropolitan Museum of Art i New York, kalt Met, fører også opp en liten skje blant delene som er bevart. Åpningene viser hvor mye plass håndverkeren satte av til hvert redskap. Det avlange rommet passer til pennen, mens de små fordypningene passer til beholdere med andre former. Met, penneetui med innskrifter, 1975.350.1a–c

Slik holdt metallesker pennene og blekket adskilt

British Museum har en messingeske som ble laget i Mosul mellom 1230 og 1250. Den er 37 cm lang. Pennene lå i et avlangt rom. Mindre beholdere i den ene enden var beregnet på blekk, sand til å suge opp overflødig blekk og tråder til å rense rørpennene. Når lokket løftes, kan man se både pennene og beholderne. Katalogen oppgir høyden til 7,5 cm med lukket lokk og 14 cm med åpent lokk. De to målene gjelder samme eske i to stillinger. British Museum, penneetui fra Mosul, 1884,0704.85

Et iransk messingetui fra slutten av 1800-tallet i det australske Powerhouse-museet har en annen innredning. Den avlange esken har en avrundet ende, og et blekkhus er festet på siden. Blekkhuset har et eget hengslet lokk med form som et kamskjell. Åpner man det avlange rommet, får man tak i pennene. Under det lille lokket kommer man til blekket. De separate åpningene forteller hvordan etuiet ble brukt også når redskapene er tatt ut. Powerhouse-samlingen, penneetui og blekkhus av messing, H7668

Det er flere hundre år mellom esken fra Mosul og gjenstanden i Powerhouse. Begge er av messing. I Mosul-esken ligger blekkbeholderen sammen med de andre redskapene inne i hoveddelen. På den iranske esken er det en egen beholder som er festet utenpå. Et fotografi fra enden kan vise overgangen mellom beholder og eske tydeligere enn et bilde tatt rett ovenfra.

Slik trekkes skuffen ut av et lakkert etui

Ifølge Khalili Collections utviklet den lakkerte typen med avrundede ender og en uttrekkbar skuff seg i Iran på 1600-tallet. Et stivt ytre skall omslutter det indre rommet, som glir ut gjennom den ene enden. Når etuiet er lukket, følger skuffens ende ytterkonturen. Når man trekker den ut, blir redskapene synlige langs hele rommet. Katalogen har også et eksemplar av forgylt sølv laget i St. Petersburg. Det viser at formen ble brukt et annet sted og gjenskapt i et annet materiale. Khalili Collections, penneetui RUS 720 og omtale av den iranske formen

Lakk betegner overflatebehandlingen på mange etuier. Katalogen kan føre opp underlaget og dekoren under lakken hver for seg. Et eksemplar ved Met ble laget i Teheran på slutten av 1800-tallet og måler 22,5 cm. Oppføringen nevner papp, dekkende vannfarge og bladgull under lakken, samt forgylling og messing. Opplysningene viser hvordan en bemalt kropp av papirbasert materiale, et dekklag og metall inngår i samme gjenstand. Met, qalamdan fra Teheran, 67.206.4a, b

Et etui av pappmasjé kan også ha et lokk som løftes opp. Khalili Collections beskriver en eske fra omkring 1700 som er bemalt, behandlet med ferniss og fôret med skinn. Lokket kan tas av i dag. Opprinnelig satt det fast med et hengsel. Katalogen angir India eller Iran som produksjonssted og omtaler både maleri fra Deccan og likheter med iransk lakkarbeid. Lokkets konstruksjon kan beskrives konkret, mens to mulige produksjonssteder står igjen. Khalili Collections, penneetui LAQ 133

Fugler, blomster og et brilleetui i penneetuiet

En iransk qalamdan ved Met fra tidlig på 1800-tallet er 23,3 cm lang. Den er av bemalt, forgylt og lakkert pappmasjé. Maleriet viser fugler som sitter blant blomstrende greiner. Museet kaller motivet gul-u-bulbul og beskriver bruken på både penneetuier, speilfutteraler og bokomslag. Hvis et bilde bare viser maleriet, kan et fotografi fra enden eller av det åpne etuiet gi bedre holdepunkter for hva slags gjenstand det er. Met, qalamdan med fugler og blomster, 67.206.3a, b

Den samme dekoren kan knytte sammen to ulike gjenstander. I et arbeid av Fathallah Shirazi fra midten av 1800-tallet passer et lite brilleetui i skuffen. Etuiene har motiver som svarer til hverandre i beige, gull og svart. Met leser innskriften langs kantene av lokket som en opplysning om at gjenstanden ble laget for Kamran Mirza, en prins fra Qajar-dynastiet. Innskriften gir navnet på den tiltenkte mottakeren. Bildet av det åpne etuiet viser hvor brilleetuiet lå. Met, penneetui og brilleetui, 2018.664a–d

Audiens på lokket og fortellinger i skuffen

På et kiyani-etui i Aga Khan Museum malte Muhammad Isma’il Isfahani Qajar-herskeren Nasir al-Din Shah og hoffet hans midt på lokket. Ved siden av audiensen gjenkjenner museet motiver med legendariske konger fra Shahnameh, Kongeboken. Hoffscenen gjør at museet foreslår at etuiet kan ha blitt laget for sjahen. Den tiltenkte mottakeren omtales som en mulighet i katalogen. Aga Khan Museum, kiyani-etui, AKM643

Når skuffen trekkes ut, blir andre temaer synlige. På yttersidene av det uttrekkbare rommet er det fortellinger og skikkelser fra sufismen. Inni er det portretter av diktere og sufiske personer. Museet identifiserer også et selvportrett av maleren med briller og pensel. Når etuiet er lukket, er det herskerens audiens som vises. Ved åpning kommer de andre malte flatene til syne. Katalogbildene lar leseren følge fortellingene fra lokket til sidene og innsiden av skuffen. Aga Khan Museum, fotografier og katalogpost for AKM643

Sammenlign form, mål og konstruksjon

Museer bruker ofte samme tittel om gjenstander med ulik oppbygning. Inventarnummeret gjør det mulig å finne akkurat den gjenstanden som omtales. Lengden gir en idé om størrelsen. Opplysningene om konstruksjonen viser hvor man skal lete etter åpningen og eventuelle skillevegger inne i etuiet.

Samling og inventarnummer	Datering og sted i katalogen	Lengde	Hva man kan se etter
British Museum 1884,0704.85	1230–1250, Mosul	37 cm	Messing med innlegg, avlangt rom for penner og små beholdere i den ene enden
Met 1975.350.1a–c	Tidlig på 1500-tallet, tilskrevet Iran	Esken 34,3 cm	Messing med sølvinnlegg og rom for penner, blekkhus og sand
Davids Samling 13/1985	1600- eller 1700-tallet, Tyrkia	34,5 cm	Pappmasjé og skinn med opphøyde, delvis forgylte skybånd og rom for kalligrafiutstyr
Khalili Collections LAQ 133	Omkring 1700, India eller Iran	30,5 cm	Bemalt pappmasjé med avtakbart lokk som opprinnelig var hengslet
Met 2018.664a–d	Midten av 1800-tallet, Iran	22 cm	Lakkert penneetui med et brilleetui med tilsvarende dekor

Messingetuiet som er tilskrevet Iran, er 34,3 cm langt, og det osmanske etuiet måler 34,5 cm. Forskjellen mellom katalogmålene er 2 mm. Materialene og utsmykkingen er forskjellige. Davids Samling knytter de opphøyde skybåndene på det osmanske etuiet til lignende dekor på osmanske bokbind. I messingetuiet er kalligrafien og plantemotivene utført i metall. Begge har en avlang form som gir plass til penner, mens utsiden viser hvordan håndverkerne har arbeidet med ulike materialer. Davids Samling, osmansk kalamdan, 13/1985

Hva innskrifter og omarbeidinger kan vise

På Mets etui fra tidlig på 1500-tallet står navnet til gravøren Hasan Ramadan Shahi. Andre innskrifter inneholder bønner og gode ønsker. Museet leser dem adskilt fra håndverkerens navn. Hvis en katalogpost oppgir flere navn, kan man se etter hvilken rolle hvert navn har i teksten. Et navn kan vise til den som laget esken, den som skrev innskriften, den tiltenkte mottakeren eller en skikkelse i en bønn. Skriftformen gir også opplysninger. Her er det et tydelig eksempel på thuluth, en av formene som vises i guiden til arabiske kalligrafiske skriftformer. Met, penneetui av Hasan Ramadan Shahi

Selv et blekkhus som passer nøyaktig i rommet, kan være lagt til senere. Met beskriver et messingetui med innskrifter fra 1300-tallet som hadde fått utsiden omarbeidet ved midten av 1400-tallet. Små runde felt med fugler på innsiden viser spor etter den tidlige dekoren. Blekkhuset og innsatsen som omgir det, ble satt inn enda senere. Etuiets historie kan dermed leses i tre trinn. Først ble kroppen laget, deretter ble utsiden endret, og til slutt fikk innsiden nye deler. Guiden om proveniens for islamske håndskrifter viser hvordan man på lignende vis skiller mellom datering og spor etter eierskap i en skriftlig gjenstand. Met, penneetui med innskrifter, 91.1.536

Museumskataloger og kilder om skriveredskaper

• McGill-universitetet, skriveredskaper beskriver rørpenn, kniv, skjærekloss og blekkhus som deler av et skrivesett.
• British Museum, penneetui fra Mosul oppgir mål i åpen og lukket stilling og forklarer de små beholderne ved pennerommet.
• Powerhouse-samlingen, penneetui og blekkhus av messing viser et senere iransk etui med et eget skallformet lokk på blekkhuset.
• Met, qalamdan fra Teheran oppgir underlag, maleri og øvrige materialer i et lakkert etui.
• Aga Khan Museum, kiyani-etui viser skuffen fra ulike vinkler og beskriver motivene på overflatene.
• Khalili Collections, penneetui LAQ 133 dokumenterer det avtakbare lokket, det opprinnelige hengselet og de to mulige produksjonsstedene.