Hva er en fez eller tarboosh? Form, historie og museumseksempler

Kjenn igjen en fez på pullen, filten og dusken. Museumsgjenstander viser forskjeller mellom osmanske uniformsluer og hodeplagg i lokale drakter.

En fez, også kalt tarboosh eller tarbush, er en lue uten skygge, vanligvis av filt. Den kjente formen har flat topp og en dusk som sitter i eller nær midten. Rødt er vanlig. De bevarte luene varierer i fargenyanse, pullens høyde, duskens farge og lagene av stoff som bæres rundt lua. Forskjellene blir tydeligere når lua ses som del av en bestemt drakt.

Pullen, dusken og navnet

Sett fra siden ligner en typisk fez en lav sylinder med svakt skrå side. Sett ovenfra ser toppen ut som en flat skive. Kanten nederst omkranser åpningen som sitter over hodet. Uten en skygge som stikker ut, er det helningen på sidene og formen på toppen som gir omrisset. Dusken gir bevegelse til en lue som ellers er formet for å holde fasongen.

Engelske kataloger bruker fez. Tarboosh og tarbush er engelske skrivemåter av et navn som forekommer i arabisktalende miljøer. British Museum bruker begge navn om den samme lua fra Palestina og skriver det andre tarbush. Det tyrkiske ordet er fes. I TDVs islamske leksikon knytter Hülya Tezcan det vestlige navnet til den marokkanske byen Fez, også skrevet Fès. Forbindelsen forklarer navnet i katalogene. Hver gjenstand har egne opplysninger om fremstilling og innlemmelse i en samling.

Luer som selges eller stilles ut under samme navn, kan ha ulike proporsjoner. En lav pull passer lettere inn i en drakt der annet stoff dekker en del av lua. Med en høy lue blir sideflaten mer synlig. Helningen kan også variere. Den første militære modellen Tezcan beskriver, var rundt 20–25 cm høy og ble litt bredere mot toppen.

Filten formes, og dusken festes

Tezcan beskriver en historisk osmansk prosess som begynte med at ull ble bearbeidet til en poselignende form. Våttoving og etterbehandling gjorde materialet tettere og mindre. Etter farging og videre behandling satte hattemakeren lua på en form og gjorde ferdig overflaten. Formen avgjorde proporsjonene til den ferdige lua. En støtte på innsiden kunne hjelpe den høye tidlige modellen med å holde fasongen. Den røde filten og silkedusken besto av ulike materialer og ble laget i ulike arbeidsprosesser.

Samme kilde omtaler et håndverk der luer som hadde mistet fasongen, ble formet på nytt. Hattemakerne brukte først treformer og senere oppvarmede messingformer på steder som İzmir og Istanbul. Nummererte former ga et utvalg av størrelser og profiler. En mindre lue eller en mer loddrett side kan dermed skyldes et bevisst valg av form. To fotografier tatt fra siden kan gjøre det lettere å sammenligne både høyden og helningen.

Også festet øverst varierte. Den tidlige osmanske modellen hos Tezcan hadde en mørkeblå eller svart silkedusk festet til en forhøyning midt på toppen. De lange blå silketrådene kunne spre seg og kunne trenge å bli kjemmet. En bestemmelse omtalt for 1845 fastsatte tvinnede dusker for soldater og en tynn messingskive på toppen. Den lille metalldelen og stellet av trådene hadde begge betydning for hvordan lua så ut.

Hva endret seg under Mahmud II?

I 1829, under sultan Mahmud II, innførte den osmanske regjeringen fez for den nye hæren Asâkir-i Mansûre-i Muhammediyye. Valget fulgte oppløsningen av janitsjarkorpset i 1826, i en periode med osmanske militære og administrative endringer. Historikeren İsmail Hakkı Uzunçarşılı publiserte en arkivrapport og sultanens skriftlige svar. Dokumentene beskriver et møte der embetsmenn undersøkte prøver. Ifølge rapporten ble hærens eksisterende hodeplagg raskt ødelagt av sol, regn og fuktighet. Deltakerne drøftet holdbarhet, kostnad, bruk av fez andre steder og foreslått lengde på dusken.

Avgjørelsen gjaldt den navngitte militære styrken. I dokumentene godkjente sultanen valget og ba om at luene ble gjort klare til utdeling. Artikkelen omtaler også etableringen av Feshane-verkstedet i Istanbul i 1830, med hattemakere hentet fra Tunis. Valget av hodeplagg skapte et behov for ferdige luer og folk som kunne forme dem. En osmansk krønike som Uzunçarşılı siterer, omtaler en bestilling på 50 000 luer fra Tunis. Krøniken gir tallet på det som ble bestilt. Opplysningen om Feshane viser et forsøk på å lage luer i Istanbul. Tezcan beskriver dessuten fortsatt import ved siden av produksjonen i osmanske verksteder. Det tyrkiske navnet på lua og stedet der den ble laget, kunne dermed vise til ulike steder.

Osmanske fezfasonger fortsatte å endre seg. Tezcan nevner en mindre modell forbundet med Abdülmecid, en bredere med Abdülaziz og en med rettere sider med Abdülhamid II. Forskjellene er nyttige når man sammenligner godt dokumenterte portretter. De bevarte luene er bestemt med ulik grad av sikkerhet. Guiden til herskermonogrammer på osmanske dokumenter viser en annen måte å lese gjenstander som er knyttet til en hersker og et embetsverk.

To luer fra det historiske Palestina

British Museums As1966,01.236 er en fez for en mann i et landsbymiljø i det historiske Palestina fra slutten av 1800-tallet eller begynnelsen av 1900-tallet. Lua er av vinrød filt og dusken av blå silke. Pullen er 15 cm høy uten dusken, og diameteren i katalogen er 19 cm. Protokollen opplyser at en stoffturban kunne vikles rundt lua, eller at lua kunne bæres alene. Stoffet ville endre hvor mye av filten man så fra siden.

British Museums As2000,08.60 hørte til en annen drakt. Det er en seremoniell fez for en gutt fra 1800-tallets Palestina, registrert som del av festlighetene ved omskjæring. Den har rød filt, svart dusk og en frynse av pregede, myntlignende metallbrikker foran. Bomullstråder og deler surret med forgylt materiale er også brukt i utsmykkingen. Lua er 11 cm høy uten den svarte dusken, og diameteren er 18 cm.

De to luene har bare 1 cm forskjell i diameter og 4 cm i høyde. På guttelua er den utsmykkede forsiden den tydeligste forskjellen. Pullens form er gjenkjennelig som tarbush, mens pynten som henger ned og museumsposten knytter akkurat denne lua til en bestemt anledning. Mål og pynt gir mer presise holdepunkter for sammenligningen enn de beslektede rødfargene.

Luer, skjerf og lokal drakt

Penn Museum har en rød filtfez med brodert skjerf under nummer 29-165-7. Katalogen knytter gjenstanden til Tyrkia og bruker den vide kategorien «Modern». Skjerfet er en del av gjenstandsbeskrivelsen. Opplysninger om en mulig giver og en katalogmerknad om tiden før 1929 sier noe om samlingshistorien, men gir begrenset grunnlag for å datere fremstillingen. British Museums omtale av stoff viklet rundt en fez er et annet eksempel på hvor mye et ekstra tekstil kunne endre utseendet.

Centre of Visual Arts and Research på Kypros har registrert cst_00803 som en tyrkiskkypriotisk fez fra 1800-tallet, av rød filt med svart dusk. Håndverkeren og fremstillingsstedet er ikke oppgitt. Den kulturelle beskrivelsen plasserer lua i en drakttradisjon. Byen der den ble laget, er uoppgitt.

Det jødiske museet i Hellas har en fez fra 1900-tallet av mørkerød fløyel, med dusk og det gule broderiet «Pasha». Museet fører den blant drakt og tilbehør i forbindelse med sefardiske og romaniotiske samlinger. Eksemplet viser hvordan navnet brukes om ulike tekstiler og i ulike samlinger. Broderiet er beskrevet som et trekk ved lua. Produsenten er ikke navngitt. Sammenligningen av kaftaner og abayaer bruker på lignende måte snitt, lag og materialer til å forstå navn som forekommer på tvers av regioner.

Hva kan en dusk fortelle?

Svart er en kjent duskefarge på bilder av fez. Blått er også dokumentert. Landsbylua fra slutten av 1800-tallet eller begynnelsen av 1900-tallet i British Museum har blå dusk. Det har også en udatert rød filtfez i Detroit Institute of Arts. Sistnevnte er registrert som tyrkisk. Den felles fargen gir et utgangspunkt for sammenligning, mens katalogopplysningene om tid og sted har ulikt omfang.

Plasseringen av dusken kan ha en betydning i en bestemt kilde. British Museums protokoll for landsbylua omtaler en skikk som knytter duskplasseringen til sivilstand. Det gjelder oppføringen for denne lua og den lokale drakten. På et annet hodeplagg kan lengde eller plassering ha sammenheng med en uniformsbestemmelse eller en egen pyntedel, som de hvite bomullselementene på guttens seremonielle fez. Den lokale sammenhengen og katalogens formål gir holdepunkter for hvordan detaljene ble forstått.

Slik leser du en fez på et gammelt fotografi

Begynn med pullen. Legg merke til om toppen er flat, hvor høy siden er, og om den skrår. Finn deretter punktet der dusken er festet, og se etter stoff som er viklet rundt den nederste kanten. På et svart-hvitt-bilde kan du beskrive forskjellen i lyshet mellom lua og dusken. Sammenlign farger når du har en datert bildetekst eller en dokumentert drakt med tilsvarende detaljer.

Se deretter på de andre klærne og hvorfor bildet ble tatt. En dokumentert uniform, et landsbyportrett og en beskrivelse av en familieseremoni gir ulike holdepunkter for samme type lue. Ved sammenligning med eldre illustrasjoner bør du se på sammenhengen bildet ble laget i. Illustrerte osmanske krøniker viser hvordan kunstnere brukte klær og plassering til å angi rang. En lue i et historisk bilde kan ha den funksjonen samtidig som den ligner en bevart gjenstand. Bildets egen tekst eller katalogpost gir sikrere opplysninger om person, dato og sammenheng. «Vinrød fez av filt med blå silkedusk» beskriver det som er dokumentert. Du kan legge til mer når oppføringen fastslår sted, anledning eller hvem som bar lua.