Hva er en kashkul? Dervisjenes almisseskåler i museer

Se hvordan dervisjer bar en kashkul. Museenes skåler av havkokosskall, tre og metall viser ulike materialer og konstruksjoner.

En kashkul er en skål til å ta imot almisser, forbundet med omreisende sufiske dervisjer. Mange eksemplarer har en lang, buet kropp med ender som peker opp, omtrent som en liten båt. Noen har et kjede til å bære skålen i. Man kunne ta imot mat og penger i skålen, og enkelte var egnet til å drikke av. Museene har skåler av utskåret nøtteskall, tre og metall. Formen går igjen, mens konstruksjonen og den antatte bruken varierer.

Slik kunne en dervisj bære skålen

På engelske museumsetiketter står det begging bowl eller alms bowl. Begge betegner en skål til almisser, altså gaver til noen som trenger hjelp. En omreisende dervisj som levde av det andre ga ham, trengte en beholder han kunne bære med seg og holde frem når noen kom med en gave. Når kjedet mellom endene tok vekten, trengte han ikke å holde i kanten hele veien. Aga Khan Museum beskriver at museets messingskål kunne bæres i hånden eller rundt halsen. Museet for islamsk sivilisasjon i Sharjah omtaler det å bære slike skåler i hånden eller over skulderen.

Skålen er en del av historien om sufisk trosliv. Den forbindes særlig med omreisende mennesker som livnærte seg av almisser og valgte å eie lite. Det fantes også faste steder for sufisk praksis. En khanqah, et sufihus, kunne tilby overnatting og plass til læring og samvær. Den bærbare skålen gir et innblikk i hvordan noen fikk mat og andre forsyninger underveis. Opptegnelser om faste institusjoner viser på sin side hva et sted å bo kunne tilby.

Blant personlige eiendeler kan man sammenligne kashkulen med bønnekransen tasbih. Perlene gjør det lettere å holde tellingen når man ber eller minnes Gud. Skålens hulrom kan romme proviant og gaver. Utformingen er tilpasset hver sin konkrete handling, og begge gjenstandene kan få en betydning i troslivet til den som bruker dem.

Malerier dokumenterer forbindelsen på en annen måte. I Portrett av en sufi ved Metropolitan Museum of Art er en almisseskål avbildet sammen med en fløyte og et pelsplagg. Bildet er datert til første fjerdedel av 1600-tallet og tilskrevet Deccan, trolig Bijapur. Museet ser trekkene i sammenheng for å kjenne igjen typen person som er fremstilt. San Diego Museum of Art har et annet maleri, Sittende dervisj i ettertanke, fra midten av 1600-tallet, trolig også fra Bijapur. I oppføring 79 i Mets utstillingskatalog identifiseres skålen ved siden av den sittende figuren som en kashkul. Bildet tolkes som en idealisert fremstilling av en asket. Bildene viser hvordan en skål kunne hjelpe betrakteren å kjenne igjen en dervisj. Bevarte skåler viser detaljer i materialer, håndverk og skrift som en maler kunne forenkle.

Fra skallet på en havkokosnøtt til en skål

Seychellpalmen kommer opprinnelig fra Seychellene i Indiahavet. Den store flikete frukten har et hardt skall med en naturlig bue. Når skallet deles, får man et avlangt hulrom som kan skjæres til eller monteres i en innfatning. Museumsfagfolk har knyttet materialets ferd over Indiahavet til bruken i Iran. Met mener at enkelte skall kan ha blitt skylt opp på den sørlige kysten av Iran. For å fastslå hvilken vei et bestemt skall kom til et verksted, må man ha belegg om akkurat det eksemplaret.

Aga Khan Museum har med AKM640 en iransk skål fra 1700-tallet. Katalogen oppgir 24 cm og beskriver skålen som et utskåret halvt nøtteskall. Bånd med skrift følger kanten. Skallet er både skålens kropp og flaten der teksten er skåret inn. Skålen laget av Yar Muhammad ved Met viser en annen løsning. Den er datert til 1130 etter hijra, det vil si 1717–1718, og tilskrevet Iran. Skallet ligger i en gjennombrutt og gravert innfatning av sølv og forgylt sølv. Høyden er 14 cm, bredden 30,8 cm og dybden 16,7 cm, uten kjedet.

De to eksemplarene viser forskjellige måter å arbeide med samme naturmateriale på. Utsiden av skallet er den viktigste dekorerte flaten på AKM640. På Yar Muhammads skål ligger det et gjennombrutt metallag utenpå skallet. Den naturlige hulningen er utgangspunktet i begge tilfeller, selv om ornamentene er plassert forskjellig.

Den samme konturen i tre, messing og stål

På et bilde kan en mørk, polert flate skjule materialet. Skålen 2018.665.2 ved Met, fra sent 1800-tall eller tidlig 1900-tall, er laget av tre med innlegg av kamelbein. Den er omtrent 29 cm lang. Museet vurderer det som sannsynlig at den ble brukt til å samle inn almisser. Overflaten er dekorert med omhu. Et utsmykket ytre er altså forenlig med den antatte praktiske bruken.

En metallarbeider kunne lage den samme hulningen og buen uten skall. Den iranske skålen 1994.6 ved Denver Art Museum er laget av stål med gullinnlegg og er omtrent 35,6 cm bred. Den dateres til sent 1700-tall eller tidlig 1800-tall. Museet identifiserer Hajji ibn Abbas som håndverkeren ut fra signaturen og beskriver formen som lik havkokosnøttens skall. Materialopplysningen sier hva kroppen er laget av. Formbeskrivelsen forteller hva den minner om.

AKM612 ved Aga Khan Museum er en messingskål fra Iran, datert til slutten av 1500-tallet. Katalogen oppgir 61 cm. De lange endene går over i dragehoder, og mellom hodene henger et kjede. Utsiden har graverte blomster og blad, mens innsiden har geometriske mønstre. Festepunktene for kjedet er en del av utformingen. Dragehodene fremhever endene og markerer avstanden kjedet spenner over.

Hva åpningen, kjedet og tuten forteller

En åpen skål gir god plass til å legge i mat eller andre gaver. Et feste for kjedet viser hvordan skålen kunne henges opp eller bæres. På andre eksemplarer gir et lokk og en tut en mer avgrenset vei til innholdet. Slike detaljer viser hva konstruksjonen tillot, også når navnet til brukeren og det faktiske innholdet er ukjent.

Gjenstand A.1946.42.am hos Glasgow Museums er av messing med innlegg av sølv og mørk niello. Niello er en masse som fyller fordypningene i dekoren. Katalogen oppgir Syria eller Egypt som produksjonssted på 1700- eller 1800-tallet. Den flate oversiden har en åpning, et hengslet lokk og en liten tut. Museet ser den som en osmansk gjenopptakelse av en eldre mamelukkisk form. Lokket og tuten gir en annen tilgang til innholdet enn den åpne treskålen ved Met.

Museet for islamsk sivilisasjon i Sharjah fører opp en kobber- og sinklegering og jern som materialene i SM1996-209. Skålen er 27 cm lang. Dateringen til 1800-tallet og tilskrivningen til Iran bygger på stiltrekk. Små dyr og to menneskefigurer kan ses mellom graverte planter. Plasseringen av dem mellom bladene kan sammenlignes med andre fremstillinger av mennesker og dyr i islamsk kunst.

Når skålen ble laget for å bli sett

Gjenstand 61/1998 i Davids Samling er fra Deccan i India og dateres til rundt år 1600. Den er 38,5 cm lang og laget av støpt, gravert og fortinnet bronse. Endene har dragehoder som på den iranske messingskålen i Aga Khan Museum. Davids Samling knytter den tette graverte dekoren til metallarbeid fra Deccan. Samlingen mener at det tunge karet sannsynligvis var utstilt i en sjiamuslimsk helligdom. Det mulige utstillingsstedet gjelder denne bestemte gjenstanden.

En lang skål har rom for et kjede. En spiss ende kan få en utskåret figur, og en bred vegg har plass til store bokstaver. Met beskriver den forseggjorte skålen med sølvinnfatning av Yar Muhammad som et eksempel som ble verdsatt for håndverket og samlet på grunn av utseendet. Treeksemplaret har museet vurdert som sannsynligvis brukt i praksis. Vurderingene gir mening sammen med målene, materialene og formen som vises i katalogen.

Hva som står på skålene

På det iranske skallet AKM640 gjenkjenner Aga Khan Museum bønner på arabisk og persisk. Det øverste båndet inneholder en påkallelse av Ali. På messingskålen AKM612 identifiserer museet persiske vers til ære for profeten Muhammad. Skriften følger kanten i begge tilfeller. Det som står skrevet gir hvert eksemplar en mer konkret religiøs sammenheng.

På bronsen fra Deccan identifiserer Davids Samling koranavsnitt og sjiamuslimske påkallelser i thuluth-skrift. Teksten er synlig på både innsiden og utsiden mot en tett gravert bakgrunn. En sidevisning kan vise bare deler av teksten. Veiledningen til thuluth og andre skriftformer hjelper leseren å skille bokstavformene fra språket og innholdet.

Museer har også tolket skålen som en metafor. Aga Khan Museum forbinder den båtformede kurven med en åndelig reise og den tomme skålen med å gi slipp på egoet. Met leser tomheten som en beredskap til å ta imot guddommelig kunnskap. Slik beskriver museene hvordan en velkjent gjenstand kunne få en bestemt betydning i et sufisk miljø. Skriften og tolkningen kan gi innblikk i skålens mening selv om lite er kjent om dem som brukte den.

Tre detaljer å sammenligne i en monter

Begynn med selve skålen. Det 24 cm store utskårne skallet ved Aga Khan Museum og ståleksemplaret som er omtrent 35,6 cm bredt i Denver, har en lignende kurve i forskjellige materialer. Les materialopplysningene mens du ser på konturen. I en innfattet skål som Yar Muhammads forklarer både skallet og metallet rundt det hvordan skålen ble laget.

Se deretter på endene og oversiden. Sammenlign karet med tut fra Glasgow med den åpne treskålen ved Met på fotografier. Legg merke til hvor kjedet sitter, hvordan lokket åpnes, og hvilken vei brukeren kunne nå innholdet. Se til slutt på hvilke opplysninger som faktisk er underbygd. Et årstall på karet, et sted foreslått etter sammenligning av stil og et antatt visningssted er ulike former for opplysninger. Navnet kashkul viser til en gjenkjennelig gruppe kar. Beslagene, skriften og den dokumenterte historien sier mer om det enkelte eksemplaret.