Hva betyr tughra? Osmanske monogrammer, dokumenter og museumseksempler

En tughra identifiserer en osmansk hersker med kalligrafi. Lær forskjellen fra en egenhendig signatur, og les dokumenterte eksempler uten å gjette.

En tughra er et sterkt stilisert kalligrafisk emblem knyttet til en hersker, særlig en osmansk sultan. Det kombinerer identifiserende ord med en gjenkjennelig komposisjon og forekommer på dokumenter og andre gjenstander. Engelskspråklige registreringer kan kalle det et kongelig monogram, et keiserlig monogram, et insignium eller en offisiell signatur. Betegnelsene beskriver beslektede sider av rollen, men betyr ikke at sultanen personlig skrev hvert bevart eksempel.

Det er derfor ikke nok å spørre hvilken herskers signatur emblemet ligner på. Spør hva gjenstanden er, hvilken hersker teksten identifiserer, og hvordan merket er laget. Et dekorert ark fra et dekret, et motiv på en mynt og en utforming på en senere gjenstand trenger forskjellige beskrivelser, selv når de henviser til samme hersker.

Hva ordet tughra identifiserer

Artikkelen om tuğra i TDVs islamske leksikon beskriver skriftlige tegn som representerer herskere i ulike tyrkiske historiske sammenhenger. I den utviklede osmanske formen inneholder komposisjonen herskerens og farens navn, titler og en formel om vedvarende seier. Artikkelen beskriver også embetsmennene som tegnet tughraer på herskerens vegne.

Offisiell signatur blir dermed en beskrivelse av funksjonen, ikke bevis for en egenhendig signatur. Et autorisert kalligrafisk emblem kan uttrykke herskerens myndighet samtidig som en utdannet fagperson ved hoffet utfører det. Å identifisere den navngitte regenten og å identifisere hånden som tegnet et bestemt eksempel, er forskjellige forskningsspørsmål.

Betegnelsen må også skilles fra den fysiske prosessen som skaper merket. En blekktegning på papir, et avtrykk i metall og et preget motiv på et bokbind deler ikke én fremstillingsteknikk. Hvis et katalogoppslag bruker segl for å forklare emblemet, betyr det ikke nødvendigvis at man ser et voksavtrykk eller et håndholdt stempel.

For en nybegynner er skrivemåten tuğra nyttig ved søk i tyrkiske kataloger, mens tughra er vanlig på engelsk. Ingen av skrivemåtene daterer gjenstanden eller forteller om innskriften er lest. Begynn med institusjonens faktiske tittel og identifikator, og behold deretter den bestemte beskrivelsen av materialer og funksjon.

Følg linjene uten å finne på betydningen

Den utviklede osmanske komposisjonen kjennes igjen gjennom høye loddrette streker, løkker som strekker seg mot venstre, og et tett skriftområde nedenfor. TDV navngir delområder som sere eller kürsü, beyza-løkkene, tuğ-stammene og de buede zülfe-strekene. Navnene gjør det mulig å omtale formen uten å late som alle overlappende bokstaver kan tydes ved første blikk.

Navn og andre ord er integrert i komposisjonen. Et annet herskernavn krever endringer i oppbygningen, selv om den overordnede konturen virker kjent. Å gjenkjenne et slektskap mellom formene er derfor noe annet enn å identifisere en bestemt regent. Et bilde med lav oppløsning kan vise hovedformen, mens de avgjørende bokstavene er uleselige.

Noen fremstillinger knytter symbolske forklaringer til enkelte elementer. Behandle dem som tolkninger tilskrevet en kilde, ikke som en universell nøkkel enhver historisk tegner nødvendigvis fulgte. Å lese teksten er også forskjellig fra å forklare hva en løkke kan representere. En tiltalende tolkning kan ikke erstatte en transkripsjon.

Vår veiledning om arabiske kalligrafiske skriftstiler presenterer flere stilnavn. En tughra er en komposisjon med en identifiserende rolle, ikke bare et vanlig avsnitt satt med en dekorativ skrifttype. Bruk stilbegreper når katalogen oppgir dem, men behold også oppmerksomheten på gjenstandens konkrete oppbygning.

En Süleiman-tughra på The Met: identitet og utførelse

The Mets tughra 38.149.1 identifiserer sultan Süleiman den store, som regjerte fra 1520 til 1566. Museet daterer arbeidet til omkring 1555–1560 og oppgir Istanbul i Tyrkia, med blekk, dekkende akvarell og gull på papir. Tughraen måler 52,1 × 64,5 centimeter. Den nåværende registreringen oppgir egne mål for passepartouten, og de to målesettene må ikke byttes om.

Museets undervisningsressurs, enhet 5, trykt side 128, forklarer at arket tidligere sto øverst på en lang, rullelignende firman, altså et offisielt dekret. En embetsmann ved hoffet la til emblemet. Ressursen beskriver blå bokstaver med gullkontur og dekor mellom strekene. Administrativ identifikasjon og kunstnerisk arbeid hørte til samme gjenstand.

Firman-sammenhengen er viktig når man ser et beskåret bilde. Fotografiet av det bevarte emblemet viser ikke nødvendigvis hele dekretet eller resten av teksten. Herskerens navn i komposisjonen fastslår heller ikke at han malte ornamentene eller personlig skrev hver linje. Skill personen som myndigheten tilhører, fra fagfolkene som sto for utførelsen.

Derfor må heller ikke en regjeringstid i museumstittelen bli til et nøyaktig fremstillingsår. Regjeringstiden er et tidsrom knyttet til regenten; katalogens smalere, omtrentlige datering gjelder dette verket. Inventarnummeret gir en stabil måte å kontrollere hvilken tid en bildetekst bruker.

Lignende titler kan skjule ulike samlingsregistreringer

The Met katalogiserer også en beslektet Süleiman-tughra som 38.149.2. Den har en lignende tittel, omtrentlig datering til omkring 1555–1560 og samme overordnede materialbeskrivelse: blekk, dekkende akvarell og gull på papir. Den registrerte bredden er likevel 59,7 centimeter, mot 64,5 centimeter for 38.149.1. Dette er forskjellige registreringer, ikke utbyttbare lenker til én bildetekst.

Sammenligningen gir et praktisk råd om søk. Et resultat med riktig herskernavn og et kjent bilde kan fremdeles føre til en annen gjenstand. Kontroller inventarnummeret før du kopierer mål, proveniens eller en detaljert tolkning. Ett endret siffer kan være viktigere enn en nesten lik tittel.

Behold også usikkerheten institusjonen oppgir. Et tilskrevet sted er ikke en nøyaktig verkstedsadresse, og en omtrentlig dato er ikke en bestemt dag. Målet er ikke å presse alle kataloger inn i én forenklet beskrivelse. Det er å bevare det hver registrering faktisk fastslår, sammen med de uttrykte forbeholdene.

Et kort sammenligningsnotat kan ha egne rader for institusjon, gjenstandsnummer, datering, materiale og målt del. De gjør det enklere å se at forskjellig bredde kan gjelde forskjellige verk snarere enn feil omregning. De hindrer også at et passepartoutmål i stillhet blir størrelsen på det kalligrafiske arket.

Et Ahmed III-eksempel viser en annen bruk av emblemet

Library of Congress’ registrering 2019714466 identifiserer en tughra for sultan Ahmed III, som regjerte 1703–1730. Katalogen omtaler merket som en type exlibris eller eiermarkering knyttet til et koranrelatert ark. Den foreslåtte flyttingen av materialet fra Iran til den osmanske palassamlingen er en hypotese i registreringen, ikke en fullt dokumentert reiserute.

Registreringen foreslår også at deler av den andre siden kan ha blitt skjult. Forbeholdene hører til tolkningen. En formulering som kan ha beordret, skal ikke bli til en sikker rapport om en kjent befaling. En katalog kan tilby en begrunnet rekonstruksjon samtidig som den viser hvor direkte belegg tar slutt.

Den viktige forskjellen fra The Met-eksemplet er gjenstandens kontekst. En tughra øverst på et dekret bidrar til å identifisere en myndighetshandling; en tughra knyttet til en samling kan vise et eierforhold. Den generelle formen tvinger ikke hver forekomst til samme oppgave.

Vår veiledning om manuskripters proveniens skiller fremstilling, eiermerknader og senere samlingshistorie. Gjør det samme her: herskerens merke kan være belegg for én fase i gjenstandens liv uten å identifisere den opprinnelige skriveren, verkstedet eller hele veien til et senere bibliotek.

Dokumenter, mynter og dekorerte gjenstander krever ulike spørsmål

Library of Congress’ artikkel fra 2021 om sultanens tughra behandler kongelige dekreter, mynter og bokbind. Den beskriver en bibliotekhenvendelse der en mynts skrevne navn ble sammenlignet med en publisert tughra og deretter satt inn i familiens kronologi. Den presenterer også gullpregede tughraer på bind i Abdul-Hamid IIs gavesamling. Motivet finnes på flere typer materielle kilder.

The Mets artikkel fra 2016 om tughraer i osmansk kunst viser tilsvarende gjenstander som en snusdåse, et blekkhus og et brodert skjerf. Historien om at en hersker som ikke kunne lese og skrive, laget formen med tre blekkfargede fingre, omtales uttrykkelig som en legende som sannsynligvis ikke er sann. En minneverdig opprinnelseshistorie må ikke erstatte en dokumentert forklaring av utviklingen.

En mynt reiser spørsmål om innskrift, utstedelse og fysisk identifikasjon. En dekorert beholder reiser spørsmål om fremstilling og hensikten med motivet. Et bokbind reiser spørsmål om boken og fasen da omslaget ble laget. Et kjent monogram besvarer ikke alt på én gang.

Vår veiledning om stjernen og halvmånen bruker en beslektet tilnærming til visuelle motiver: begynn med den virkelige gjenstanden og det dokumenterte miljøet. En herskers emblem, et religiøst uttrykk og et moderne dekorativt mønster kan finnes i kalligrafiske omgivelser og ha forskjellige roller.

En annen størrelse og et annet underlag finnes i Museum With No Frontiers’ registrering av Osman IIIs tughra, inventarnummer 2737, ved museet for tyrkisk og islamsk kunst i Istanbul. Materialene er tre, akvarell og forgylling, med høyde 125 og bredde 90 centimeter. Registreringen tolker det store verket som en modell for nøyaktig kopiering i det keiserlige kanselliet, fremfor uten videre å anta at det var en løsrevet topp fra et dekret.

Registreringen drøfter også et dateringsproblem. Selv om den oppgir en synlig dato på 1270 AH, argumenterer den for 1170 AH/1756–1757 e.Kr. ved hjelp av den navngitte kunstnerens tjenestehistorie og verkets restaureringshistorie. Behold forklaringen som katalogens argument. Ikke kopier det synlige tallet som ubestridt fremstillingsdato eller presenter rettelsen uten institusjonens begrunnelse.

Sammenligningen gir et nyttig skille i forskningsarbeid: en innskrift er belegg, men tolkningen kan kreve andre registreringer. Leseren trenger ikke løse spesialistspørsmålet selv for å skrive en ansvarlig bildetekst. Det holder å identifisere verket, gjengi katalogens datering og beholde forklaringen på avviket. En uavklart eller korrigert datering skal fortsatt være synlig i et mer omfattende forskningsnotat, ikke forsvinne bak den kjente formen.

Slik leser du en bildetekst eller undersøker et ukjent bilde

Finn først hele gjenstandsregistreringen, ikke bare et isolert utsnitt. Noter institusjonen, identifikatoren og nøyaktig hvilken del som vises. Skill så tre spørsmål: hvilken hersker navngir teksten, hvilken gjenstand bærer den, og hvilke belegg daterer gjenstanden? Hvis et svar mangler, la mangelen være synlig fremfor å fylle den med en antakelse basert på likhet.

Tenk på et illustrerende søkeresultat merket Süleimans signatur. Det kan føre til en av de to The Met-registreringene, en reproduksjon av en av dem eller et ubeslektet moderne motiv. Gjenstandsnummer og materiale gjør henvisningen etterprøvbar. Å legge til personlig håndskrevet ville innføre en ny påstand, som krever belegg for utførelsen fremfor bare det representerte navnet.

For en vanskelig innskrift kan man bruke en institusjonell transkripsjon eller søke en kvalifisert lesning av et tydelig bilde. Ikke erstatt usikre bokstaver med et navn som passer den forventede konturen. Høye stammer og løkker hjelper med å finne en sannsynlig tughra, men identifikasjon av herskeren krever ordene eller en pålitelig katalogtilskrivning.

Sammenligning med et samlingsbilde er en måte å lære på, ikke en metode for å bekrefte ektheten til en gjenstand man vil kjøpe. En kopiert kontur fastslår ikke alderen på et anheng, ektheten til en mynt eller verdien av et ark. Den historiske funksjonen til et kongelig emblem gir heller ikke en moderne dekorativ gjenstand offisiell myndighet.

En annen religiøs komposisjon, hilye, presenterer en skriftlig beskrivelse i en annen oppbygning og kontekst. Skillet er nyttig når et generelt bildesøk samler mange former for osmansk kalligrafi. Følg teksten, formålet og registreringen til hver gjenstand i stedet for å gi alle kompliserte mønstre samme navn.