Slik brukte historiske qiblavisere kompass og solur

En historisk qiblaviser samlet geografiske opplysninger og en referanseretning i et bærbart instrument. Qibla er retningen mot Kaba i Mekka under muslimsk bønn. I mange bevarte eksemplarer ga kompassnålen en nord–sør-referanse. Bynavn, graverte linjer eller tabeller ga opplysninger om retningen fra bestemte steder. Noen instrumenter hadde også et solur, der en skygge viste tiden.

Det er lettere å finne delene hvis du først spør hva slags opplysninger hver del gir. Nålen hører til kompasset. Stedsnavn kan stå i en tabell, et diagram eller en serie regionale sektorer. Gnomonen, som kaster en skygge, hører til soluret. Utstillingen om bønn ved History of Science Museum i Oxford viser flere løsninger, blant annet messinginstrumenter med tabeller og et eksempel i lakkert tre. Guiden til moskéarkitektur forklarer hvordan retningen markeres med en qiblavegg og en mihrab.

Hva kompassnålen viser

Nålen gir instrumentet en referanseretning. Se etter en dreieakse, en liten fordypning eller et kammer og merker for himmelretningene. Nålen og merkene hører sammen i avlesningen. Retningen mot målet kommer fra de tilhørende geografiske opplysningene. Hvis en boks har både magnetnål og gravert linje, kan de to delene ha ulike oppgaver. Nålen orienterer instrumentet. Linjen kan angi en retning for et sted eller høre til en annen skala.

Oxfords qiblaviser 53791 er katalogført som mulig persisk og fra 1700-tallet. På platen over kompasset står navnene på himmelretningene og gradtallene. Linjer som er gravert i bunnen, viser sør og retninger knyttet til steder, blant annet Medina. På et bilde kan det være lett å forveksle flatene. Et bilde av innsiden hjelper deg å finne linjene. Et nærbilde av platen viser gradmerkene. Bilder og katalog gir til sammen svar på hvor merkene hører til.

Forskjellen mellom en referanseretning og retningen mot et mål er også relevant for feilsøking av kompasset på en telefon. De historiske gjenstandene gir konkrete eksempler. Nålen, stedstabellen og solurets skala kan sitte på forskjellige flater i den samme lille boksen.

Når du beskriver et utsnitt, kan du notere om det viser platen over kompasset, kammeret eller bunnen. På 53791 ligger gradmerkene og linjene knyttet til steder på ulike flater. Oppgi hvilken flate du ser. Bruk deretter katalogen til å finne opplysninger som ligger utenfor bildet.

Hvordan stedsopplysninger får plass på et lite instrument

Noen instrumenter har en fortegnelse over steder med tall eller retninger. Messinginstrumentet AST0443 ved Royal Museums Greenwich har hengslet lokk og et kompass i selve boksen. Katalogen registrerer 151 steder gravert rundt boksen, med felt for lengdegrad, breddegrad og andre retningsverdier. Kompassfordypningen har et glassdeksel. Den blånerte stålnålen har en åpen sirkel ved nordenden. På skalaen rundt kompasset brukes abjad-tall, der bokstaver har tallverdier.

Se hvor fortegnelsen fortsetter når du sammenligner kataloger. Et bilde tatt rett mot forsiden kan vise kompasset og noen få innskrifter, mens siden eller lokket kan ha flere oppføringer. Finn hengselet først og se så hvilke flater du kan se. Det gir et inntrykk av hvordan mye informasjon får plass i en messingboks som bare er 75 mm på tvers. Greenwich daterer den til 1700-tallet og oppgir at produsenten er ukjent.

Stedsinformasjon kan også være fordelt på sektorer. Flere navn i én sektor fungerer mer som en regional gruppering enn som en liste med en egen verdi for hvert sted. Det kommer fram når du sammenligner eksemplarene ved British Museum og Greenwich. Artikkelen om hvordan qiblaretningen beregnes i dag forklarer hvilket mer presist geografisk spørsmål en moderne peiling svarer på.

Sett en forklaring ved hvert tall du bruker. For AST0443 er 151 antall steder. I eksemplaret av elfenben nedenfor gjelder 72 sektorene i en ring. Knyt hvert tall til sitt inventarnummer, slik at leseren kan kontrollere hva som telles på det enkelte instrumentet.

Slik kan et solur sitte i den samme boksen

Et solur avleses ved å se hvor en skygge faller i forhold til linjene. Delen som kaster skyggen, er gnomonen. På et bærbart instrument kan den være en stift, en sammenleggbar trekant eller en tråd som holdes av en støtte. En stift og en sammenleggbar gnomon kan ha samme oppgave selv om de ser ulike ut. Finn delen i forhold til tidslinjene før du identifiserer den på et bilde.

AST0443 i Greenwich har en sammenleggbar, trekantet gnomon i tillegg til magnetkompasset. Science Museum Groups eksemplar 1986-1387 har et vannrett solur med en stift som gnomon. Katalogen oppgir en utforming for breddegrad 0° og en skala for babylonske timer. Oxfords utstilling Handel og reiser beskriver 43645 som en kombinert qiblaviser og et vannrett solur med stift. Instrumentet er usignert, muligens persisk og fra 1800-tallet. En tekst som angir breddegrad, gnomontype og tidskonvensjon, forteller mer om den enkelte skiven.

Skriv breddegrad 0° ved nummer 1986-1387 hvis du sammenligner med elfenbensinstrumentet. De babylonske timene er en opplysning om skalaen. Stiften og den vannrette skiven beskriver selve utformingen.

Et elfenbensinstrument for Istanbuls breddegrad

British Museums kompass, solur og qiblaviser 1921,0625.1 er en elfenbensboks på omtrent 11 cm på tvers. Katalogen daterer den til år 990 etter hijra, eller 1582–1583 e.Kr. Kairo står i feltet for erverv eller funnsted. Instrumentet er utformet for omtrent 41° nord, Istanbuls breddegrad. Geometrien til trådgnomonen og merkene på instrumentet ligger til grunn for breddegraden museet oppgir for soluret. Kairo står i en annen del av oppføringen.

Se etter tre områder på det åpne instrumentet. En skjematisk framstilling av Kaba ligger i midten. Kompasset har sin egen fordypning. Den ytre ringen deler byer og regioner inn i 72 sektorer, og Istanbul er skrevet med rødt. Museet tolker gruppene som omtrentlige regionale retninger. Instrumentet har også et vannrett solur og en rød, seilformet skive for tidspunktet for en ettermiddagsbønn. En sammenleggbar metallstøtte holdt tråden som kastet skygge for begge skivene. Den røde skiven bruker en historisk inndeling av dagslyset i tolv deler. Hvor lenge hver del varer, varierer med årstiden.

Se hvordan linjene på begge skivene ligger i forhold til den samme tråden. Støtten hører til den delen som kaster skygge. De to skivene viser tiden på de måtene katalogen beskriver. Nord–sør-referansen kommer fra kompasset i sin egen fordypning.

Hva slitasje, manglende deler og usikre merker forteller

Flere detaljer er fortsatt uavklarte. Noen merker nær kompasset er uidentifiserte. Merkene i en annen ring er slitt, og museet gir en foreløpig tolkning. Glasset og nålen framstår som originale i katalogbeskrivelsen. I en kort tekst kan du ta med det som er synlig, museets tolkning og tilstanden. Da kan leseren se hvor sikkert den slitte skalaen kan leses.

Tilstand er også relevant når instrumentet er fotografert lukket. Elfenbensboksen har et avtakbart lokk med en gullblomst med åtte kronblader. Museet nevner at et innlegg i midten kan mangle, og at elfenbenet har små skår. Ved avlesning innvendig er glasset, nålen, støtten og lesbarheten til linjene mer relevante. Bruk inventarnummeret til å knytte bilder av utsiden og innsiden til samme oppføring.

Hvor den samme ideen finnes på et astrolabium

Geografisk informasjon ble også gravert på instrumenter med andre funksjoner. Det nordafrikanske astrolabiet 51459 i Oxford ble laget av Muhammad ibn Ahmad al-Battuti i 1733–1734. Museet beskriver geografiske tabeller med qiblaopplysninger for byer og en innskrift som forteller om en gave til en moské i Fez. Oppføringen gjengir innholdet i innskriften og museets forslag til hvem som kan ha brukt instrumentet hver for seg. Det gir to typer spor om sammenheng og mulig bruk.

En stedstabell på et astrolabium og en i en kompassboks kan inneholde beslektede opplysninger. Sammenlign flatene der tabellen står og delene ved siden av. I boksen kan det være en magnetnål eller en gnomon. På astrolabiet brukes delene i guiden til mater, rete, plater og alidade til astronomiske avlesninger. Utstillingen i Oxford viser også til andre astrolabier med bønnelinjer eller stedslister. Katalogtittelen og innskriftene bidrar til å identifisere hvilke funksjoner som er dokumentert.

Slik leser du et museumsfoto av en qiblaviser

Begynn med formen og vinkelen. Er lokket tatt av, åpnet på hengselet eller lukket? Finn kompassfordypningen hvis den er synlig. Se etter delen som kaster skygge, og følg linjenes plassering i forhold til den. Se så etter bynavn og tall. En liste på lokket og sektorer langs kanten ordner opplysningene forskjellig. Viser bildet bare én side, så sjekk hvilke andre flater katalogen beskriver.

Skriv ned inventarnummeret før du sammenligner. Legg til materiale, datering og eventuell attribusjon av opphavsperson eller sted. Behold spørsmålstegnet hvis institusjonen bruker et. Skriv datoen fra en innskrift adskilt fra tidspunktet for innlemmelse i samlingen. Sett solurets breddegrad ved omtalen av skiven og ervervs- eller produksjonssted i riktig felt. Med slike opplysninger kan andre etterprøve sammenligningen.

Museumsoppføringer og instrumenter å sammenligne

• History of Science Museum i Oxford, utstilling om bønn. Stedstabeller, urskiver og ulike bruksområder.
• Oxford, qiblaviser 53791. Himmelretninger og grader på platen og egne linjer i boksen.
• Royal Museums Greenwich, AST0443. Messingboks, 151 steder, magnetnål og sammenleggbar gnomon.
• Science Museum Group, 1986-1387. En stift som gnomon, breddegrad 0° og tidskonvensjon.
• Oxford, utstillingen Handel og reiser. Kombinert qiblaviser og vannrett solur med nummer 43645.
• British Museum, 1921,0625.1. Elfenbensboks, Istanbuls breddegrad, regionale sektorer og to solur.
• Oxford, astrolabium 51459. Tabeller med qiblaretninger på en annen type instrument.