Fri vilje i islam: qadar, valg og ansvar

Fri vilje i islam: qadar, valg og ansvar

Muslim Post Editorial Desk@muslimpost

Hvordan kan valget ha betydning når Gud bestemmer? Les om vilje og tvang i Koranen, to sunnimuslimske teologer og Umars valg ved Sargh.

Lærer islam at mennesker har fri vilje? Koranen henvender seg til mennesker som kan ville og handle, og som står til ansvar for det de gjør. Samtidig setter den menneskets vilje i sammenheng med Guds vilje. Muslimske teologer har forklart forholdet på flere måter. Hvis fri vilje betyr at du kan ta et gjennomtenkt valg og svare for det, gir disse tekstene valget moralsk betydning. Hvis spørsmålet gjelder å kunne velge uavhengig av Guds vilje, setter 76:29–30 menneskets vilje inn i en større sammenheng.

Det arabiske ordet qadar oversettes ofte med guddommelig bestemmelse eller mål. Det praktiske spørsmålet er hvordan en person kan stå til ansvar for en beslutning samtidig som vedkommende tror at hendelser omfattes av Guds bestemmelse. Hva var hensikten, hvilke muligheter fantes, og forekom det tvang? Beretningen om at Umar snudde ved Sargh, viser hvordan en tidlig muslim omtalte Guds bestemmelse mens han vurderte et konkret valg.

Hva qadar betyr i Koranen og hadithen om Gabriel

Koranen 54:49 bruker uttrykket bi-qadar i en uttalelse om at Gud skaper alt etter mål eller bestemmelse. Ordet står altså i en sammenheng som handler om skapelse. Oversettelser uttrykker målet eller bestemmelsen med forskjellige ord. Etter å ha sett hvordan ordet brukes her, kan leseren gå til et annet vers for å finne ut hva det sier om den som handler.

Sahih Muslim 8a gjengir hadithen om Gabriel som del av en samtale om qadar. Yahya ibn Yaʿmur forteller om et spørsmål til Abd Allah ibn Umar. Abd Allah svarer ved å vise til noe han hørte av faren Umar. I beretningen nevner Muhammad tro på qadar, både det gode og det onde i den, i svaret om tro. Starten på teksten viser hvorfor Abd Allah ibn Umar nevner denne samtalen. Veiledningen om de seks trosartiklene forklarer resten av svaret som står i samme hadith.

Hvis du bare kjenner opplistingen i hadithen, kan du lese de første avsnittene for å finne spørsmålet den blir brukt til å svare på. Legg merke til når Yahya snakker, når Abd Allah svarer, og når han viser til noe faren fortalte. Henvisningen 8a leder til begge deler av beretningen.

Hva Koranen sier om å ville og å kunne handle

Les de to versene i Koranen 76:29–30 sammen. Det første gir en påminnelse og omtaler den som vil ta en vei til sin Herre. Det neste setter denne viljen i sammenheng med Guds vilje og omtaler Guds kunnskap og visdom. Du kan se etter hvem som vil i hver setning. Den første handler om menneskets reaksjon på veiledning. Den andre knytter den reaksjonen til Gud.

Koranen 2:286 handler om hva det kan kreves av en person, og hva vedkommende opparbeider seg gjennom egne handlinger. Videre inneholder verset en bønn om tilgivelse, nåde og barmhjertighet. Den sier også noe om å glemme og å feile. På samme sted kan en altså følge spørsmålet om pliktens grense, hvem handlingene tilskrives, og erkjennelsen av at mennesker kan gjøre feil. Veiledningen om suraer og vershenvisninger forklarer hvordan du finner disse stedene i en annen utgave.

I den arabiske teksten i 2:286 kommer to verb fra en rot som forbindes med å tjene eller tilegne seg noe. Den samme roten dukker opp i de senere drøftingene av kasb. Begynn med å lese hva verset selv sier om handlinger og deres følger for den som handler. Teologene bruker et beslektet ord når de spør hvordan en handling kommer i stand og tilskrives den som gjør den.

Hvorfor hensikt og tvang har betydning for ansvar

Koranen 16:106 gjør et unntak i et avsnitt om å vende seg bort fra troen. Den behandler en som er tvunget, men fortsatt er fast i troen, annerledes enn en som omfavner vantro. Unntaket gjelder en bestemt situasjon i teksten. For spørsmålet om ansvar viser det hvordan omstendighetene rundt en handling kan ha betydning når den vurderes.

I Sahih al-Bukhari 1 gjengir Umar en uttalelse som knytter handlinger til hensikter. Eksemplet dreier seg om utvandring på grunn av verdslig vinning eller et ønske om å gifte seg. I beretningen spiller formålet med reisen inn på hvordan den beskrives. Veiledningen om å lese en hadith sammenligner denne oppføringen med en annen versjon og forklarer hvor ordlyd og overlevering kan kontrolleres.

Tenk deg to personer som sier det samme. Den ene har tenkt over hva hun vil svare, og den andre har fått høre en trussel dersom hun sier noe annet. Selve setningen forteller lite om hva de ønsket eller hadde mulighet til å gjøre. Det er et eksempel fra hverdagen. Verset om tvang og hadithen om hensikt beskriver hver sin mer bestemte situasjon.

Hvordan al-Ashʿari forklarer tilegnelse

Abu al-Hasan al-Ashʿari bruker et konkret eksempel i sin Kitab al-Lumaʿ, side 75. Han sammenligner en som kommer og går, med en som skjelver ufrivillig. Han argumenterer for at begge bevegelser hører til Guds skapelse, og at mennesker kan kjenne forskjell på dem. Forklaringen om skapelsen gjelder begge. Forholdet mellom den som beveger seg og selve bevegelsen er forskjellig.

På neste side beskriver al-Ashʿari kasb, som vanligvis oversettes med tilegnelse, ved at en handling skjer gjennom en skapt evne hos den som tilegner seg den. Binyamin Abrahamovs studie av argumentet i al-Lumaʿ forklarer hvordan dette knytter det at Gud skaper handlingen, til menneskets ansvar. De to bevegelsene er al-Ashʿaris eksempel. Beskrivelsen av evnen forklarer hvorfor han bruker ordet tilegnelse.

Hvordan al-Maturidi skiller mellom evnen til å handle og valget

I Kitab al-Tawhid, side 186 beskriver Abu Mansur al-Maturidi handlingen som menneskets i den forstand at vedkommende velger den, vet hva han gjør, og har til hensikt å gjøre det. Deretter argumenterer han for at Gud skaper handlinger. Han omtaler den samme handlingen fra to ulike sider. Ikhtiyar betyr valg og brukes ofte når dette synet forklares.

Al-Maturidi skiller også mellom to slags evne. I delen om menneskelig evne drøfter han om det finnes brukbare midler og evner før man handler. På neste side bruker han det å kunne dra på pilegrimsreise for å forklare hvorfor midlene har betydning for hva som kan kreves. Han skiller slike forutsetninger fra evnen knyttet til utføringen av en bestemt handling. Naseeh Moyikkals sammenlignende studie av tilegnelse og valg forklarer skillet ved siden av tidligere Ashʿari-diskusjoner.

Al-Maturidi viser til 2:286 på samme side som eksemplet om pilegrimsreisen. Han leser verset i sammenheng med de midlene og omstendighetene som gjør en plikt mulig. Om man har midler til å reise, er et spørsmål som kan undersøkes på forhånd. Å reise er handlingen som den andre betydningen av evne gjelder. Med sidetallet er det mulig å lese hans resonnement og Koranens ord sammen.

Hva en tolver-sjia-tekst mener med et standpunkt mellom to ytterpunkter

Tolver-sjia-lærde al-Saduq tilskriver imam Jaʿfar al-Sadiq et standpunkt mellom to ytterpunkter i troslærens kapittel om tvang og overføring av myndighet. Ett ytterpunkt er tvang, eller jabr. Det andre er full myndighetsoverføring, tafwid. Et eksempel handler om en som råder en annen til å avstå fra en gal handling. Den andre gjør det likevel. Å gå fra personen etter rådet er noe annet enn å gi en ordre om å gjøre det.

Al-Saduqs eksempel gjelder det å la noe skje og det å pålegge handlingen. Al-Ashʿari sammenligner frivillig og ufrivillig bevegelse. Al-Maturidi spør når forutsetningene for en plikt er til stede og hvordan handlingen tilskrives den som gjør den. Ved å holde hvert eksempel ved siden av sitt eget spørsmål kan leseren se hva forfatterne forsøker å forklare i hver sin tradisjon.

Hvorfor tro på Guds bestemmelse kan gå sammen med innsats og valg

I Sahih Muslim 2664 oppfordrer en overlevering fra Abu Hurayra til å søke det som gagner en, be Gud om hjelp og holde ut. Deretter omtaler den hvordan man møter det som allerede har skjedd, og advarer mot anger som blir værende i tanken på hva som kunne ha skjedd. Den første delen gjelder handling og hjelp. Den neste gjelder reaksjonen på hendelsen. Veiledningen om dua og salah forklarer hvordan en bønn om Guds hjelp hører til personlige bønner.

Sahih al-Bukhari 5729 gir et historisk eksempel på en overveielse. Ved Sargh fikk Umar ifølge beretningen høre om en epidemi i al-Sham. Han rådførte seg med flere grupper og kunngjorde at de reisende skulle snu. Abu Ubayda spurte om han flyktet fra Guds bestemmelse. Umar svarte at de beveget seg fra en av Guds bestemmelser til en annen. Han brukte eksemplet med fruktbare og karrige sider av en dal der kameler kunne beite. Deretter kom Abd al-Rahman ibn Awf og fortalte om en uttalelse fra Muhammad som var relevant for valget.

I Umars forståelse falt begge veier innenfor qadar. Han rådførte seg med andre og valgte hvilken vei de skulle ta. Beretningen viser hva deltakerne visste, spørsmålet de stilte og hvordan Umar begrunnet valget. Dermed kan man lese én kilde om betydningen av ordet qadar, andre om hensikt og evne og denne beretningen om en beslutning tatt mens utfallet var usikkert.