Fortellingen om profeten Ibrahim i Koranen

Fortellingen om profeten Ibrahim i Koranen

Muslim Post Editorial Desk@muslimpost

Følg Ibrahims historie i Koranen, fra spørsmål om avguder og fundamentet til Kaba til prøvelsen der sønnens navn ikke er oppgitt.

Profeten Ibrahim, også kjent som Abraham, oppfordrer sitt folk til å tilbe Gud alene. Sammen med sønnen Ismail reiser han fundamentet til det hellige huset. Han opplever også en prøvelse som dreier seg om en sønn, men Koranen oppgir ikke guttens navn i den fortellingen. Episodene står i flere surer. Der stiller Ibrahim spørsmål om tilbedelse, ber for familien og byen og stoler på Gud i en farlig situasjon.

To vershenvisninger gjør det enklere å skille opplysninger som ofte blir samlet i gjenfortellinger. I 2:127 arbeider Ibrahim sammen med Ismail, som også kalles Ismael. I 37:102–107 forteller Ibrahim en sønn om en drøm. Han snakker til gutten uten å bruke navnet hans. Ishaq, også kalt Isak, nevnes flere ganger ved navn. For eksempel får Ibrahims kone høre at Ishaq skal bli født i 11:71. Opplysningene stammer fra hver sin scene.

Hvem er Ibrahim i Koranen?

I suren Maryam omtaler 19:41–50 Ibrahim som en sannferdig mann og en profet. I samtalen som følger, ser man hva det koster ham å snakke åpent. Han spør faren hvorfor han tilber noe som ikke kan høre, se eller hjelpe ham. Faren truer ham dersom han fortsetter. Ibrahim tar farvel med en fredshilsen, sier at han vil be Herren tilgi faren, og trekker seg bort fra folket og det de tilber. Diskusjonen om tilbedelse begynner hjemme og setter forholdet mellom far og sønn under press.

Koranen 3:65–68 tar opp en annen side ved Ibrahims plass i religionshistorien. Versene minner om at Toraen og Evangeliet ble åpenbart etter hans tid. De kaller ham hanif, en som er hengiven til den ene Gud og bøyer seg for Hans vilje. Her handler det om hvem Ibrahim retter tilbedelsen mot. Muslimer regner ham som en av flere budbringere som har fulgt etter hverandre. Guiden om de seks trosartiklene i islam forklarer troen på profetene og budbringerne i denne større sammenhengen.

Ibrahim spør folket om avgudene

I 6:74–83 spør Ibrahim faren og folket om avgudene de tilber. Deretter ser han på en stjerne, månen og solen. Alle tre går ned etter tur. Vendepunktet kommer i 6:79, der Ibrahim sier at han vender seg mot ham som skapte himmelen og jorden. I 6:83 heter det at Gud ga Ibrahim argumentet han bruker overfor folket. Leser man helt til slutten, blir det tydelig at det han sier om himmellegemene, henger sammen med samtalen om tilbedelse.

I 21:51–73 blir det samme spørsmålet en åpen konflikt. Ibrahim spør hvorfor folk er så knyttet til statuene. De svarer at forfedrene deres tilba dem. Da de finner de fleste avgudene knust, gjør Ibrahim dem oppmerksomme på den store statuen som fortsatt står. De får spørre statuene om hva som hendte hvis de kan snakke. Folket må innrømme at statuene ikke kan svare. Til slutt krever de at Ibrahim skal brennes. I vers 69 befaler Gud ilden å være sval og trygg for ham.

Konfrontasjonen blir også fortalt i 37:83–98. Lest sammen viser de to tekstene mennesker som setter sin lit til det de selv lager, og Ibrahim som tilber ham som skapte dem. I sure 21 forstår folket et øyeblikk hva spørsmålet går ut på, før de vender tilbake til sitt tidligere standpunkt. Gud bringer Ibrahim i sikkerhet. Teksten gir nok opplysninger til å følge ordskiftet og utfallet uten å finne et årstall eller knytte navnet på en konge til episoden.

Slutten av 21:51–73 forteller hva som skjer etter ilden. Ibrahim og Lut blir reddet til et land som er velsignet for folkene. Ishaq og Yaqub blir deretter omtalt som gaver. Teksten beskriver ledere som viser vei på Guds befaling, og setter oppgaven i sammenheng med gode gjerninger, bønn og almisser. Spørsmålet om hvem som fortjener å bli tilbedt, blir fulgt av en skildring av det folk gjør når de tilber Gud. Ved siden av prøvelsen med sønnen gir slutten et annet bilde av ansvar som går videre i familien.

Hvem er Ismail og Ishaq?

Ibrahim nevner begge sønnene i bønnen i 14:35–41. I vers 39 takker han Gud for at han i høy alder har fått Ismail og Ishaq. Han ber om trygghet for byen, vern mot avgudsdyrkelse for seg selv og barna og at han og etterkommerne holder fast ved bønnen. Han har latt noen i familien bo i en dal uten avlinger nær det hellige huset. Han ber om at folk skal vise dem omtanke. Bønnen viser hvordan de lever og hvorfor han har bosatt dem der, slik at de kan holde bønnen ved like.

Sønnene blir også nevnt i andre sammenhenger. I 11:69–76 kommer gjester med et godt budskap. Ibrahim byr på mat og blir urolig når de ikke tar den. Gjestene beroliger ham, og kona får høre at hun skal få Ishaq og at Yaqub, også kalt Jakob, kommer etter ham. At hun blir overrasket over å få barn i høy alder, gir scenen et menneskelig preg. I 2:127 heter mannen som arbeider ved det hellige huset sammen med Ibrahim, Ismail. Se på ordlyden i den enkelte scenen for å finne ut hvilken sønn det handler om.

Hvilken sønn er med i fortellingen om offeret?

I 37:83–113 ber Ibrahim om et rettskaffent barn og får vite at han skal få en tålmodig sønn. Senere forteller han sønnen om en drøm der han ofrer ham, og spør hva gutten mener. Sønnen svarer at faren skal gjøre det han er blitt pålagt, og at han selv skal holde ut dersom Gud vil. Gud kaller så på Ibrahim, bekrefter at han har oppfylt synet, og omtaler hendelsen som en tydelig prøvelse. Sønnen blir spart ved at et offer tar hans plass. Begge får komme til orde i scenen. Sønnen hører om drømmen, svarer med egne ord og sier at han vil vise tålmodighet.

Gutten blir ikke nevnt ved navn i 37:102–107. Senere nevner 37:112 Ishaq ved navn som rettskaffen profet. Mange muslimer kjenner sønnen i drømmen som Ismail. Middelalderens korankommentator Ibn Kathir kaller ham Ismail i sin kommentar til 37:99–113. Ett av argumentene hans er å lese den senere meldingen om Ishaq som en egen kunngjøring. Reuven Firestone viser i studien sin av tolkningshistorien at noen kommentarer viser til Ishaq og andre til Ismail. De to lesningene hører til kommentartradisjonen. At navnet ikke står i 37:102–107, kan leseren sjekke direkte i versene.

Navn kan skrives ulikt fra språk til språk. Abraham, Ismael og Isak tilsvarer Ibrahim, Ismail og Ishaq. Hvis en oversetter setter inn et navn i hakeparentes eller oppgir det i en note, kan man lese versene omkring. I 37:102 omtaler Ibrahim gutten som sønnen sin. I 37:107 står det at det kom et stort offer, uten at dyret blir kalt en vær. En muntlig gjenfortelling eller illustrasjon kan gi flere detaljer på begge disse stedene enn den aktuelle koranlinjen gir.

Hva gjør Ibrahim og Ismail ved Kaba?

Koranen 2:124–129 beskriver at Ibrahim og Ismail reiser fundamentet til huset. Mens de arbeider, ber de Gud ta imot det de gjør. De ber om at de selv og etterkommerne må underkaste seg Gud, at Han vil vise dem ritene og sende en budbringer blant deres etterkommere. Tidligere i avsnittet er huset beskrevet som et sted folk vender tilbake til og finner trygghet. Det Ibrahim og Ismail gjør, settes i forbindelse med de menneskene som senere samles der for å tilbe Gud.

I den islamske tradisjonen er dette huset Kaba i Mekka. Vers 2:127 handler om fundamentet. Det oppgir ikke noen byggedato og forteller ikke hvordan den nåværende bygningen fikk sin form i senere tider. Bønneretningen kalles qibla. Den blir omtalt for seg i 2:144–150, der de troende får vite at de skal vende seg mot Den hellige moskeen. Metropolitan Museum of Art har en bønnenisje med mosaikk fra Isfahan. Den viser hvordan retningen kunne markeres i en moské eller religiøs skole i senere tid. Nisjen hjelper folk med å finne retningen når de ber til Gud.

Hvordan henger fortellingen sammen med hajj og id al-adha?

Koranen 22:26–37 knytter Ibrahim til stedet der huset står, og til oppfordringen om pilegrimsreise. De første versene befaler ham å rense huset for dem som skal gå rundt det, og for dem som skal stå, bøye seg og kaste seg ned i bønn. Ibrahim får også beskjed om å kunngjøre pilegrimsreisen. Avsnittet om offergaver tar opp deling av mat og legger vekt på gudsfrykt. Mye senere ble Kaba avbildet midt i helligdommen på en osmansk flis. British Museum daterer flisen til midten av 1600-tallet og sier at den kan ha vært et minne om en pilegrimsreise. Flisen viser hvordan helligdommen ble fremstilt i en senere periode.

Muslimer minnes Ibrahims prøvelse under id al-adha, offerhøytiden. Pilegrimsreisen og høytiden henger sammen og har ulikt omfang. Hajj er en pilegrimsreise med riter i og rundt Mekka. Også de som blir hjemme, feirer id al-adha. Guiden om de fem søylene i islam forklarer hajj som en selvstendig form for tilbedelse. Sammenligningen av id al-fitr og id al-adha forklarer hvor høytiden faller i den islamske kalenderen og hvorfor den blir knyttet til å gi til andre.

Hvor begynner man å lese fortellingen?

Begynn med 19:41–50 for å følge Ibrahims samtale med faren. Les deretter 6:74–83 og 21:51–73 om tilbedelse. Bønnen for byen og familien står i 14:35–41, og arbeidet med Ismail i 2:124–129. Les 37:99–113 sammenhengende for å se hvordan bønnen om et barn blir fulgt av drømmen, slutten på prøvelsen og den senere omtalen av Ishaq. Avslutt med 22:26–37 for å se hvordan huset kommer inn i avsnittet om pilegrimsreiser og offergaver.

Rekkefølgen samler avsnitt med felles temaer til en første lesning. Surenes rekkefølge, lesning etter tema og en historisk tidslinje svarer på ulike spørsmål. Innenfor en scene kan det være tydelig hva som kommer først. Ibrahim spør folket før de truer med ild, og forteller om drømmen før prøvelsen tar slutt. Ved skifte av scene i en annen sure gir Koranen ofte ikke en dato eller et tidsrom. Noter hvem som nevnes ved navn, hva de sier og hvordan avsnittet ender. Slik blir både temaene som gjentar seg og detaljene i hver scene synlige.

Avsnitt og kilder til videre lesning