
Slik kjenner du igjen maghribisk skrift på et koranblad
Se buede bokstaver, fargede lesetegn og gyldne versmerker. Sammenlign pergament, rosa papir og kanter som ble lagt til senere.
Et folio er ett blad med forside og bakside. Et bifolium er et brettet ark som danner to blader. Et blad som er tatt ut av et bind, kan fremdeles ha skrift, hjelpelinjer, marger og tegn. For å finne den opprinnelige plassen i bindet kan det kreves andre kilder. Her følger vi skriften og oppsettet gjennom konkrete katalogoppføringer. Legg merke til bladets materiale, skriftens farge og rammer eller innbindinger som ble lagt til senere.
Finn grunnlinjen og de nedadgående strekene
Velg en linje i hovedteksten, og følg linjen som bokstavenes hovedformer hviler på. Se deretter etter buede streker under den. Blad 21.28 på Metropolitan Museum of Art er et nordafrikansk pergamentblad datert til omkring 1300. Det måler 16,5 ganger 15,2 centimeter. Museet viser til de buede maghribiske bokstavformene og strekene under linjen. Hovedskriften er brun, med små blå og grønne prikker. En gyllen knute med tre fliker markerer slutten på et vers.
Et nærbilde kan vise hvordan en strek går ned. Hele siden viser plasseringen i linjen og forholdet til rommet mellom linjene. Sammenlign flere steder på det samme bladet. Noter museets betegnelse på skriften og det trekket du kan se i bildet. Veiledningen til arabiske kalligrafiske skrifttyper har flere eksempler på forskjeller i bokstavform. Samlingsnummeret knytter den aktuelle linjen til identifikasjonen av bladet.
Skill fargede lesetegn fra versmerker i gull
Smithsonians National Museum of Asian Art registrerer blad F1929.69 som et løst pergamentblad fra 1200-tallet. Det har én spalte med sju linjer brun maghribisk skrift. Vokaltegnene er grønne og gule, og de diakritiske tegnene er brune. Blå tegn angir dobling av en konsonant eller fravær av en vokal. En gyllen knute markerer slutten på et vers. Katalogen tildeler dermed flere funksjoner til tegnene på ett blad.
Begynn med de store strekene på bildet. Se om et lite merke står over, under eller inne i skriften. Finn en egen gyllen form og sammenlign rommet rundt den med plassen rundt de små merkene. Se i museumskatalogen når et bestemt tegn skal navngis. På bladet ved Met kalles de blå og grønne merkene diakritiske prikker. Smithsonian oppgir mer spesifikke funksjoner på sitt eget blad. Hver fargeliste gjelder gjenstanden den beskriver.
Alain Georges studie av fargede prikker og regionalt opphav sammenligner tidlige håndskrifter og skriftlige beskrivelser av vokaltegn. Undersøkelsen bygger på hvordan tegn brukes i et større kildemateriale. Når du beskriver ett blad, oppgi først tegnets plassering, form og den funksjonen katalogen tillegger det. Veiledningen til blekk i islamske håndskrifter viser hvordan en synlig farge og et identifisert materiale kan beskrives hver for seg.
Smithsonian gir F1929.69 målene 16,5 ganger 15,5 centimeter og angir Sør-Spania eller Nord-Afrika som mulig opphav. Met-bladet har omtrent samme format. De ulike katalogoppføringene gir egne datoer og steder. Hvis en bildetekst nevner opphavet til Smithsonian-bladet, ta med begge mulighetene som katalogen oppgir.
Sammenlign pergament med farget papir
Met 21.28 og Smithsonian F1929.69 er på pergament. Blad AKM258 ved Aga Khan Museum er på papir farget i en ferskenrosa tone. Museet oppgir Valencia i Spania, omkring 1200, og mål på 32,6 ganger 25,6 centimeter. Katalogen beskriver vide buer i maghribiske bokstaver og nevner Játiva som mulig produksjonssted for papiret. Forslaget gjelder papirets opphav. Feltet i katalogen om hvor bladet ble fremstilt, er en egen opplysning.
Bifolium 2017.232 fra den rosa Koranen på Met er et annet papireksempel fra Spania, datert omtrent til 1200-tallet. Hvert blad har fem linjer med store maghribiske bokstaver. Katalogen beskriver lesetegn av gull med brune, blå og grønne omriss og blå tall skrevet med bokstaver i gylne sirkler. Bladene har rektangulært format. Rosafargen tilhører papiret. Gull, sølv, blekk og dekkende vannfarge er materialer som er registrert på papiret.
Sammenlign mål for samme type enhet. Et enkelt blad og et åpent bifolium har forskjellig bredde. Se også om bildet inneholder en montering eller en nyere ramme. Hvis du beholder katalogens ord blad eller bifolium i bildeteksten, er det tydelig hvilken flate målene gjelder. Veiledningen til den fysiske oppbygningen av en mushaf forklarer forholdet mellom et blad og et bind.
Met oppgir 31,8 centimeters høyde og 50,2 centimeters bredde for 2017.232. AKM258 har omtrent samme høyde. Bredden i den andre registreringen gjelder ett enkelt blad. Ved en sammenligning av bildene kan du først sjekke hvilken enhet hvert mål gjelder og deretter telle linjene på hvert blad.
Finn margen og senere tillegg
Khalili Collections katalogfører blad QUR 520 som nordafrikansk fra omtrent 1250–1350, med mål på 29 ganger 22,6 centimeter. Katalogen angir blekk, gull og dekkende vannfarge på fint pergament, oppført som vellum. Senere kanter av rosa papir og mørkeblått papir med gullstenk er datert til 1800-tallet. Bokstavene er i gull med svart omriss. Oppføringen skiller mellom versmerker og mer forseggjorte, runde margornamenter som angir grupper på fem og ti vers.
Se hvor den opprinnelige skriveflaten slutter og rammen eller det tilførte papiret begynner. På fotografiet kan de se ut som ett rektangel. Katalogen oppgir materialer og dateringer hver for seg. Samlingen foreslår et sannsynlig kongelig oppdrag i Marokko eller muligens i nasridenes Granada. Den ser også forskjeller mellom bevarte blader som kan tyde på at flere skrivere deltok. Knytt hvert forslag til institusjonens beskrivelse og dens grunnlag. Veiledningen til kolofoner og eiernotater i håndskrifter viser hvordan et blad kan bevare spor fra flere stadier i et binds historie.
På QUR 520 oppgir samlingen ni linjer på siden, maghribisk hovedskrift og kufisk skrift i enkelte tilleggsfelt. Bruk linjetallet til å finne hovedfeltet. Deretter kan du se hvor de runde ornamentene i margen står, og hvor det senere papiret begynner.
Se ulike skrifter og funksjoner i ett bind
Walters Art Museums håndskrift W.556 er et pergamentbind fra 1100-tallet som kolofonen identifiserer som bind nummer ni. Katalogen oppgir 16 centimeters høyde og 15 centimeters bredde. Hovedteksten er i mørkebrun maghribisk skrift med flerfargede vokaltegn. Tidlig abbasidisk, eller kufisk, skrift er brukt i kapitteloverskrifter og innskrifter i illuminerte felter. Den dekorerte avslutningen med kolofonen på baksiden av blad 133 (133b) beskrives som mashriqi, som katalogen også kaller thuluth maghribi.
Katalogen beskriver treflikede merker ved versslutninger og andre former for grupper på fem og ti vers. I bindet finnes hovedtekst, dekorert overskrift og avsluttende notis på ulike blader. Skriftene og merkene har forskjellige oppgaver. Behold katalogens bladreferanse ved hver observasjon. Kolofonen identifiserer bindet. Oppføringen sier at den verken gir en ferdigstillingsdato eller en skrivers navn. Den mørkerøde innbindingen av geiteskinn dateres særskilt, trolig til 1500-tallet, med senere reparasjoner.
Bruk den digitaliserte rekkefølgen når den er tilgjengelig. Åpningsbildet og en side med hovedtekst kan virke løsrevet når de vises som utsnitt. Bladnumrene viser plasseringen i bindet. Katalogen opplyser at beskjæring har påvirket et ornament i margen ved starten på hovedteksten. De nåværende kantene dokumenterer senere håndtering i tillegg til trekk ved det tidligere oppsettet.
Walters oppgir én spalte og sju opptrukne linjer. Skrivefeltet måler 12,5 centimeter i høyden og 10 centimeter i bredden. Disse målene gjelder det skrevne feltet. Sammen med et bilde kan de vise hvor margen ligger, selv der bladkanten er beskåret.
Sammenlign et tidlig blad og et senere håndskrift
Aga Khan Museum katalogfører blad AKM482 som kufisk fra 900-tallet. Museet viser til nedadgående buer som senere ble karakteristiske for maghribisk skrift, og oppgir tre linjer på hver side av pergamentet. De røde og grønne merkene er forklart i oppføringen. Bladet gir et tidlig sammenligningspunkt for et trekk i senere maghribisk skrift. Bruk katalogens betegnelse kufisk for dette bladet.
Walters daterer håndskrift W.568 til 1700-tallet og beskriver store maghribiske bokstaver på italiensk papir, med røde, grønne og gule vokaltegn. Det blindpregede geiteskinnsbindet er trolig fra 1800-tallet. Registreringen gir et senere eksempel på skrivemateriale og fargebruk. Skriftbetegnelsen dekker et større tidsrom enn papiret og innbindingen i dette eksemplaret.
Skriv en bildetekst med synlige trekk og dokumentasjon
Begynn med samling, nummer, dato slik den er oppgitt, og stedet som gjenstanden knyttes til. Identifiser bladet eller siden på bildet. Oppgi materiale, mål, hovedskrift og tegn som er navngitt i katalogen. Hvis kanten er synlig, sjekk om katalogen identifiserer en ramme som del av bladet eller et senere tillegg. Et utsnitt av en bokstav kan trenge et eget bilde som viser plasseringen i linjen. Ved sammenligning kan hvert samlingsnummer stå ved materialet og dateringen som hører til det.
Bruk opplysningene om skrift fra den enkelte registreringen. På Met 21.28 markerer en gyllen knute slutten på et vers. Smithsonian oppgir bestemte farger og funksjoner på sitt blad med sju linjer. I Walters W.556 er trekkene fordelt over en rekke blader. Se etter fem linjer og rosa papir på bladene fra den rosa Koranen. Knytt hver opplysning til et bilde eller et felt i katalogen.
Museumskataloger og studier
- Met, blad 21.28 registrerer brun skrift, fargede tegn, pergament og en gyllen knute.
- Smithsonian National Museum of Asian Art, F1929.69 beskriver sju linjer og flere slags tegn.
- Alain Georges studie av fargede prikker forklarer det sammenlignende grunnlaget for forskning på regionalt opphav.
- Aga Khan Museum, AKM258 dokumenterer farget papir og en tilskrivning til Valencia.
- Met, bifolium 2017.232 fra den rosa Koranen dokumenterer papir, oppsett og tegn.
- Khalili Collections, QUR 520 beskriver pergament, margtegn og senere papirkanter.
- Walters Art Museum, W.556 registrerer bindets oppbygning, skrifter, innbinding og bladreferanser.
- Aga Khan Museum, AKM482 gir et tidlig sammenligningseksempel på kufisk skrift.
- Walters Art Museum, W.568 gir et senere eksempel på italiensk papir.





