Hellige bøker i islam: Koranen, Tawrat, Zabur, Injil og Suhuf

Hellige bøker i islam: Koranen, Tawrat, Zabur, Injil og Suhuf

Muslim Post Editorial Desk@muslimpost

Finn koranversene om de hellige skriftene og hvem de ble gitt til. Se hvordan navnene Tora, Salmene og evangeliene brukes i andre tradisjoner.

Muslimer forstår Koranen som åpenbaringen Gud ga til Muhammad. De tror også at Gud åpenbarte skrifter tidligere. Koranen nevner Tawrat, som knyttes til Moses, Zabur som ble gitt til David, Injil som ble gitt til Jesus, og Suhuf, de tidligere skriftene til Abraham og Moses. I Koranen 3:3 står Tawrat og Injil i samme vers. Omtalen av David og de tidligere skriftene står i andre surer.

Antallet man får i en kort liste, avhenger av hvordan de tidligere skriftene grupperes. Koranen 4:136 oppfordrer til tro på skriften som ble åpenbart for budbringeren og det som ble åpenbart før. Troen på Guds åpenbaringer har dermed større omfang enn en kort navneliste. Guiden til de seks trosartiklene forklarer troen på åpenbarte skrifter sammen med troen på engler, profeter og den siste dag.

Hvor nevner Koranen de enkelte skriftene?

  • Koranen, Muhammad. Koranen 2:97 identifiserer Gabriel som den som med Guds tillatelse overbrakte åpenbaringen til profeten. Koranen 27:1 bruker selve navnet Koranen.
  • Tawrat, Moses. Koranen 5:44 nevner Tawrat ved navn. Koranen 2:53 omtaler skriften som ble gitt til Moses. Lest sammen viser de grunnlaget for den vanlige forbindelsen i islamsk undervisning.
  • Zabur, David. Koranen 4:163 sier at Gud ga David Zabur. Vers 17:55 gjentar dette.
  • Injil, Jesus. Koranen 5:46 nevner Jesus, Marias sønn, og sier at han fikk Injil.
  • Suhuf, Abraham og Moses. Koranen 87:14–19 ender med en henvisning til de tidligere skriftene til Abraham og Moses. Koranen 53:36–41 knytter skriftene deres til den enkeltes ansvar.

Tawrat og Tawrah er to skrivemåter for samme arabiske navn. Det samme gjelder Injil og Injeel. I en norsk oversettelse kan du finne «Tora», «Salmene», «evangeliet» eller «skriftene» der et oppslagsverk bruker arabiske navn i latinsk skrift. Sura, versnummer og personnavn gjør det lettere å finne samme sted i en annen utgave. I en lesemerknad kan du skrive både det arabiske navnet og ordvalget i oversettelsen du har brukt.

Koranens tekst, en oversettelse og en bok som bærer teksten

Koranen har en særskilt plass i islam som åpenbaring gitt til Muhammad. Koranen 25:32 svarer på et spørsmål om hvorfor åpenbaringen kom gradvis og viser til at profetens hjerte ble styrket. Koranen 5:48 omtaler boken som ble åpenbart for Muhammad, og sier at den bekrefter tidligere skrifter og har autoritet i forhold til dem. Oversettere kan gjengi uttrykket om denne autoriteten på ulike måter. Samme vers snakker om ulike fellesskap og oppfordrer til å kappes om gode gjerninger. Les det ved siden av 5:44 og 5:46, som omtaler veiledningen i Tawrat og Injil.

Tekst, oversettelse og manuskript gir ulike typer opplysninger. Tallene 5:48 viser til en plass i teksten. Den norske ordlyden hører til den oversettelsen du leser. En katalogsignatur identifiserer et eksemplar som en institusjon oppbevarer. Artikkelen om mushaf forklarer betegnelsen for et skrevet eksemplar av Koranen og hvordan et enkelt blad kan bevare en del av et større verk. Hvis to eksemplarer inneholder samme vers, viser signaturen hvilket blad du har sett på.

Oppføringen til Universitetet i Birmingham beskriver et pergamentfragment i Mingana-samlingen som inneholder deler av sure 18 til 20. Det gjør det mulig å slå opp teksten i en fullstendig utgave og finne delene som er bevart. Radiokarbondateringen gjelder pergamentet. For å anslå når teksten ble skrevet på det, trengs andre holdepunkter. Artikkelen om lesemerker i koranmanuskripter forklarer hvordan utformingen av en side kan vise hvor avsnitt begynner og slutter.

Tawrat i Koranen og Toraen i jødisk tradisjon

Vers 5:44 sier at Tawrat inneholder veiledning og lys. Det forteller at profeter dømte etter den for det jødiske fellesskapet, og at lærde og rabbinere hadde fått i oppgave å ta vare på Guds skrift. I islamsk undervisning forbindes Tawrat med Moses. Les 5:44 sammen med 2:53. Det ene verset oppgir navnet og skriftens rolle blant mennesker. Det andre nevner Moses og skriften han fikk. Med begge henvisningene kan leseren se hva hvert vers bidrar med.

I jødisk språkbruk kan Tora i snever forstand betegne de fem Mosebøkene. Sefarias bibliotek for Tanakh fører første, andre, tredje, fjerde og femte Mosebok under Tora. Profetene og Skriftene har egne deler i katalogen. Sefarias temaveiledning om Tora forklarer også hvordan ordet kan brukes om jødisk lære i bredere forstand. Hvis noen sammenligner Tawrat med Toraen, spør hvilken betydning og hvilket tekststed vedkommende viser til.

En sammenlignende lesemerknad kan bruke Tawrat for det Koranen sier, og navnet på en bestemt bok for en henvisning til Tanakh. Navnelikheten og forbindelsen til Moses gir et utgangspunkt. En påstand om at alle linjene i en moderne utgave svarer til åpenbaringen omtalt i Koranen, ville kreve ytterligere belegg. To presise henvisninger lar leseren slå opp hvert sted på sine egne premisser.

Hvorfor Zabur ofte oversettes som Salmene

De tydeligste henvisningene til David står i 4:163 og 17:55. I det første verset følger gaven av Zabur etter en liste over profeter som mottok åpenbaring. I det andre følger den etter en uttalelse om Guds kunnskap og forskjeller mellom profetene. «Salmene» hjelper leseren å kjenne igjen tilknytningen til salmetradisjonen. Begge vers knytter Zabur direkte til David og lar innhold og rekkefølge stå åpent.

Den bibelske Salmenes bok har sin plass i bestemte kanoner. Sefaria plasserer den under Skriftene i Tanakh. Bibeloversikten til Den katolske bispekonferansen i USA fører Salmene blant visdomsbøkene i Det gamle testamentet. Begge oversiktene lar leseren slå opp en salme. Koranen 4:163 er stedet for å kontrollere utsagnet om gaven til David. Sett gjerne opp vers og utgave for hver tekst dersom du sammenligner to passasjer.

Koranen 21:105 viser en begrensning ved å søke i én oversettelse. Det arabiske ordet al-zabur står i et vers om at Guds rettferdige tjenere skal arve landet. Noen oversettere bruker «Skriftene» på dette stedet. Et søk etter «Salmene» kan dermed gå glipp av verset. Sjekk begge vers og se hva som står før og etter, før du trekker slutninger om forholdet mellom ordbruken i 21:105 og 4:163.

Injil i Koranen og de fire evangeliene

I 5:46 nevnes Jesus, Marias sønn, som den Gud ga Injil til. Både Jesus og Injil omtales i forhold til Tawrat som kom før. Injil beskrives som en åpenbaring med veiledning og lys. Formuleringen om at den ble gitt til Jesus identifiserer mottakeren. Den angir ingen enkeltstående boktitler eller en liste over hva hver bok inneholder.

I den katolske bibeloversikten er Matteus, Markus, Lukas og Johannes de fire bøkene om Jesus under tittelen Evangeliene. Apostlenes gjerninger og brevene har egne plasser i Det nye testamentet. I kristen språkbruk kan evangeliet bety selve det gode budskapet. Det er tilfellet i den katolske katekismens innledning om Jesus Kristus. Ved en sammenligning kan du navngi koranverset eller den kristne boken, slik at leseren skjønner hvordan ordet brukes.

Hva sier versene om Suhuf?

Suhuf er et arabisk ord i flertall og kan bety blad eller skriftlige opptegnelser. Oversettelser av 87:18–19 kan bruke «skrifter» eller «ruller». De foregående versene handler om renselse, om å minnes Herren og om bønn. De setter også forkjærlighet for livet her og nå opp mot det varige livet som kommer. Les fra vers 14 for å se hva «dette» viser tilbake til i vers 18. En løsrevet setning gjør referansen vanskeligere å forstå.

Versene 53:36–41 nevner Moses først og deretter Abraham. Den neste delen handler om at alle bærer sin egen byrde og står til ansvar for egen innsats. Begge passasjene viser hva Koranen knytter til de tidligere skriftene. De gir ingen fullstendig tekst, sidetall eller beskrivelse av en bevart gjenstand. For en påstand om materialet eller formen til et bestemt objekt må man se på opplysninger om nettopp det objektet.

Moses står to ganger i oversikten fordi noen vers omtaler skriften som ble gitt til ham, og andre viser til de tidligere skriftene knyttet til ham. De fem punktene gir et utgangspunkt hvis noen spør hvor mange bøker det er. Det siste punktet omfatter to profeter. Les den videre formuleringen om åpenbaring i 4:136 for å forstå hva troen på åpenbarte skrifter innebærer.

Slik kan du kontrollere en påstand om de hellige bøkene

  1. Start på riktig sted. For Jesus og Injil skal du til 5:46 og versene rundt. Noter hvem som nevnes og hva som skjer. For Moses skriver du 2:53 og 5:44 som egne henvisninger.
  2. Noter oversettelsen. Hvis ordvalget i 21:105 avviker fra 4:163, finn det arabiske uttrykket på begge steder og sammenlign. Oppgi oversetteren ved direkte sitat og verset når du oppsummerer med egne ord.
  3. Gi bibelteksten en egen henvisning. Skriv hvilken kanon eller utgave du bruker, og oppgi bok og vers. For gaven til David i Koranen trenger du derimot 4:163 eller 17:55.
  4. Oppgi katalogsignatur for en gjenstand. Finn oppbevaringssted, signatur, omfanget av det som er bevart, og grunnlaget for dateringen. Guiden til kolofoner i islamske manuskripter viser hvordan avskrivere kan etterlate navn og dato. En katalogoppføring og eiermerker kan også fortelle hvor eksemplaret har vært.

En notis kan ha «Injil gitt til Jesus, Koranen 5:46» på én linje og «Evangeliet etter Matteus» med kapittel og vers på neste. For Suhuf kan du sette 87:14–19 ved siden av 53:36–41. I den første passasjen går du tilbake til bønn og det kommende livet. I den andre står den enkeltes ansvar i sentrum.