
De seks sunnimuslimske hadithsamlingene og hvordan du finner en kilde
Finn navnene på de seks samlingene, og se hvordan du bruker ulike nummer, kapitler, utgaver og vurderinger til å spore en hadith.
De seks hadithsamlingene som ofte brukes sammen i sunnimuslimsk tradisjon, er Sahih al-Bukhari, Sahih Muslim, Sunan Abi Dawud, Jami at-Tirmidhi, Sunan an-Nasa’i og Sunan Ibn Majah. De kalles Kutub al-Sittah, De seks bøkene. Når du slår opp en overlevering, begynn med navnet på samlingen. Ta vare på nummeret sammen med kapittelet og utgaven. Et nummer alene kan vise til flere ulike oppslag.
Hvordan de seks verkene ble en referansegruppe
Hver samling har sin egen kompilator og oppbygning. Skikken med å bruke de seks som en gruppe utviklet seg gjennom arbeidet til senere lærde. Det islamske leksikonet til TDV om Kutub al-Sittah omtaler en tidligere gruppe på fem, hvordan Ibn Majah kom med på en innflytelsesrik liste på seks, og lister der Maliks Muwatta eller samlingen til al-Darimi fikk plass. Listen som er vanlig i dag, forklarer et nyttig kortnavn. I en eldre tekst bør du fortsatt undersøke hvilke verk forfatteren hadde i tankene.
Hadithsamlinger tar vare på overleverte beretninger og ordner dem for studium. Koranen er en egen tekst som siteres etter sure og vers. Guiden til Koranen og andre skrifter i islam forklarer dette skillet. Her er oppgaven å finne teksten som ligger bak en henvisning som «Muslim 1907a», og å notere nok detaljer til at den neste leseren kan åpne den samme teksten.
Start i Sahih al-Bukhari og Sahih Muslim
Ordet Sahihayn viser vanligvis til to samlinger: Sahih al-Bukhari, satt sammen av Muhammad ibn Isma‘il al-Bukhari, og Sahih Muslim, satt sammen av Muslim ibn al-Hajjaj. Sahih kan bety «pålitelig» eller «autentisk» og inngår i begge de vanlige titlene. Verkene deles i emnebolker som kalles bøker, med mindre kapitler under. Innholdsfortegnelsen gjør det ofte lettere å orientere seg enn en lang rekke numre.
Bukhari begynner med boken om Åpenbaringen, som inneholder beretningen om hensikt. Muslim har en parallell beretning i Boken om styre. Der peker kapitteloverskriften på hensiktens betydning ved ekspedisjoner og andre handlinger. Både inngangstanken og følgesvennen som forteller, kan stemme overens selv om plasseringen varierer. Overskriften gir leseren et holdepunkt. Guiden til overleveringskjeden og ordlyden i en hadith viser hvordan du kjenner igjen delene av et oppslag.
Kjenn igjen de fire andre samlingene
Hvis en referanse starter med et navn i tabellen, bruk innholdsfortegnelsen til samlingen sammen med den aktuelle teksten. Navnene i parentes er alternative skrivemåter du kan se i en katalog eller et søk.
| Samling | Kompilator | Dette kan du sjekke |
|---|---|---|
| Sunan Abi Dawud (Sunan Abu Dawud) | Sulayman ibn al-Ash‘ath al-Sijistani | Se på kapitlene om praksis og rett. JAKIMs katalog over Abu Dawud forklarer også at beretningene i samlingen har ulike vurderinger. |
| Jami at-Tirmidhi (Jami al-Tirmidhi) | Muhammad ibn ‘Isa al-Tirmidhi | Les både beretningen og kommentarene etter den. Innholdet i Jami at-Tirmidhi spenner fra gudsdyrkelse og oppførsel til andre emner. |
| Sunan an-Nasa’i (Sunan al-Nasa’i) | Ahmad ibn Shu‘ayb al-Nasa’i | Bekreft tittelen på verket. Den digitale utgaven av Sunan an-Nasa’i oppgir navnet al-Mujtaba, utvalget som også kalles den mindre Sunan. |
| Sunan Ibn Majah | Muhammad ibn Yazid Ibn Majah al-Qazwini | Begynn med kapittelet og noter eventuell vurdering av den enkelte beretningen. JAKIMs katalog over Ibn Majah beskriver både plassen blant de seks og variasjonen i innholdet. |
Arabiske navn skrives på flere måter med latinske bokstaver. I disse titlene viser Abu Dawud og Abi Dawud til verket til samme kompilator. Én database kan skrive al-Tirmidhi der en annen skriver at-Tirmidhi. Prøv skrivemåten i katalogen først. Husk å ta vare på en mer utførlig kildehenvisning når mottakeren trenger å slå opp beretningen i en trykt bok.
Skill mellom verk, utgave og plassering
Samlingen er selve verket. En utgave er en publisert versjon som kan oppgi redaktør, oversetter, forlag og år. En bok innenfor verket er en emneinndeling. Et bind er en fysisk del eller en del av en utgivelse. Sidetall kan flytte seg hvis teksten settes på nytt, får andre noter eller fordeles over flere bind. En nettreferanse følger systemet som oppslaget angir.
Et konkret eksempel er katalogposten hos Library of Congress for et fjerde bind av al-Bukharis samling. Denne kopien på pergament er datert til 1174–1175 og beskrevet som bind fire av et sett der det totale antallet bind er ukjent. Katalogopplysningen gjelder eksemplaret. Bok 4 på et nåværende nettsted er en annen form for plassering. Guiden til kolofoner og eiernotater viser hvordan spor i et eksemplar kan fortelle om historien til selve kopien. UC Merceds bibliografiske notater om sunnimuslimske samlinger har eksempler på trykte utgaver og oversettelser som kan sammenlignes.
Har du bare et bilde av en innside, kan tittelsiden gi de manglende opplysningene. En overskrift øverst på siden kan være navnet på den tematiske boken. Nummeret på ryggen kan betegne bindet. Noter hvilken utgave og oversetter du faktisk finner, før du antar at en sidereferanse gjelder flere utgaver. Det gjør det lettere å skille mellom en treffende parallell og samme konkrete trykk.
Følg en beretning i to ulike samlinger
Ta beretningen som tilskrives ‘Umar ibn al-Khattab, om sammenhengen mellom handlinger og hensikter. Oppslaget i Sahih al-Bukhari viser Bukhari 1 som referanse og Bok 1, hadith 1 som intern plassering. Den eldre USC-MSA-referansen på samme side er bind 1, bok 1, hadith 1. De små tallene sammenfaller her. I andre oppslag kan tallene være helt forskjellige.
Den parallelle beretningen i Sahih Muslim har identifikatoren 1907a, Bok 33, hadith 222 og den eldre USC-MSA-referansen Bok 20, hadith 4692. De tre opplysningene fører til samme digitale oppslag. Bokstaven i 1907a hører til identifikatoren, og 1907b ved siden av har sin egen side. Hvis en fotnote bare sier «Muslim 4692», kan du finne det eldre feltet og kontrollere forteller, tema og ordlyd i teksten som åpnes.
En etterprøvbar note kan lyde «Sahih Muslim 1907a, Boken om styre, bok 33, hadith 222. Eldre USC-MSA: bok 20, hadith 4692. ‘Umars beretning om hensikter.» Hvis du leser på papir, legg til utgaven og bindet og siden du faktisk slo opp på. Hvis du leser på nett, behold lenken til oppslaget. Da har leseren en vei inn selv om sidemenyen på nettstedet endrer seg.
Noter teksten og vurderingen hver for seg
Samlingsnavnet forteller hvor en beretning står. En vurdering av autentisitet angår beretningen eller den omtalte overføringsveien. I ett og samme digitale oppslag kan det også stå en merknad fra kompilatoren og en vurdering fra en senere utgiver. Noter hvem som står bak hver formulering, slik at de beholder sin sammenheng hvis du gjengir teksten i en oppgave eller i undervisning.
Jami at-Tirmidhi 2517 handler om å binde fast en kamel og stole på Gud. I oversettelsen av kompilatorens merknad beskrives den siterte ruten fra Anas som gharib. Et eget vurderingsfelt viser Hasan (Darussalam). Den interne plasseringen er Bok 37, hadith 103. Den engelske oversettelsen er oppgitt som bind 4, bok 11, hadith 2517. Ta med de separate opplysningene med kilden til hver. Guiden til overleveringer om resitasjon av sure Al-Mulk viser et annet eksempel på oppslag som kommer etter hverandre og har forskjellige vurderinger.
Finn kilden når du bare har en formulering
Start med noen særpregede ord og navnet på fortelleren, hvis det er kjent. Søk først i samlingen som er nevnt. Prøv deretter et uttrykk på arabisk eller en annen oversettelse. Åpne hvert treff som virker relevant, og se på kapitteloverskriften og avsnittet rundt teksten. Sammenlign både fortelleren og meningen. Et felles emne kan ha flere beslektede beretninger.
Utvid søket hvis kilden ikke dukker opp blant de seks verkene. En antologi kan velge tekster fra flere samlere, og en kommentar kan sitere en beretning og føye til en analyse. En musnad kan ordne tekstene etter følgesvenn, slik JAKIMs katalog over Ahmads Musnad viser. Hvis ordene står i en antologi, noter hvor du fant dem. Følg en eventuell referanse til den opprinnelige samlingen som en egen undersøkelse.
Før du deler funnet, noter samling, kapittel, komplett nummer og nummersystem. Skriv utgiver eller nettsted, oversettelse og tilskrevet vurdering i egne felter. Legg ved lenke eller informasjon om utgave og side. Hvis identifikasjonen er usikker, forklar hva du fant og hva som gir grunn til tvil. Sitatet kan være avkortet, eller fortelleren en annen.
En litteraturliste kan ha to linjer. Den første gjengir henvisningen du mottok, for eksempel «Muslim, bok 20, nr. 4692». Den andre oppgir kilden du faktisk åpnet, identifiserer det eldre systemet og tilføyer 1907a og temaet hensikt. En leser i en annen utgave kan da lete etter kapittel eller følgesvenn i tillegg til nummeret. Slik er det mulig å se både utgangspunktet og hva du fikk bekreftet.
En skjermdump av et søkeresultat kan også skjule hvilken samling som er valgt. Ser du «hadith 1» under en overskrift om åpenbaring, åpne hele oppslaget og sjekk om den øverste linjen faktisk sier Sahih al-Bukhari. En kopi der navnet er borte, er et spor til videre søk. Noter den som et foreløpig treff, og ta vare på både den nye, fullstendige henvisningen og det du fikk tilsendt. Hvis du har den arabiske teksten, kan du sammenligne begynnelsen og fortellerens navn med oppslaget før du skriver at det er samme beretning.





