Slaget ved grøften: Beleiringen av Medina i 627 og kildene

Slaget ved grøften: Beleiringen av Medina i 627 og kildene

Muslim Post Editorial Desk@muslimpost

Koranen 33, nummererte hadither og historiske studier om beleiringen av Medina, alliansens tilbaketrekning og det som fulgte.

Slaget ved grøften var en beleiring av Medina utført av en allianse ledet av Quraysh fra Mekka. Vanlig datering er 627, det femte året etter hijra. Hendelsen kalles også De alliertes slag eller Al-Ahzab. Alliansen trakk seg tilbake uten å innta Medina. I sura Al-Ahzab 33:9–25 beskriver Koranen frykten under beleiringen og vendingen. Vers 26–27 går videre til en hendelse som fulgte. Hadithene bevarer minner om å arbeide i kulda og dele mat. En del av navnene og detaljene som knyttes til hendelsen i dag kommer fra senere overleverte historiske og biografiske fortellinger.

Hvorfor har beleiringen to navn?

Khandaq er det arabiske ordet for grøften som har gitt hendelsen det vanligste navnet. Al-Ahzab sikter til de allierte, gruppene som slo seg sammen mot Medina. Begge navnene står i kapitteloverskriften i Sahih al-Bukhari. Det ene viser til noe som var forbundet med forsvaret av byen. Det andre betegner alliansen som kom mot den. Les overskriften sammen med den nummererte beretningen i Sahih al-Bukhari 4099.

Al-Ahzab er også navnet på Koranens sura 33, som behandler flere emner. Ordet står i 33:22, som beskriver de troendes reaksjon da de så de allierte. Engelske oversettelser bruker uttrykk for allierte, klaner eller forbundne styrker. Hvis en lærebok og en oversettelse velger ulike ord, kan leseren sjekke det arabiske uttrykket og hvor det kommer i verset. Det står i ordanalysen for 33:22 i Quranic Arabic Corpus.

Hvis du skriver et lesekort, kan begge betegnelsene stå ved siden av hverandre. Legg til nummeret på verset du vil vise til. Da kan den som kjenner grøften fra en historiebok finne samme sted som leseren som kjenner ordet Al-Ahzab fra en oversettelse.

Hvor i Medinas tidlige historie hører hendelsen hjemme?

Etter hijra, utvandringen fra Mekka i 622, ble Medina fellesskapets hjem. Da alliansen kom til oasen i 627, hadde fellesskapet rundt Muhammad og Quraysh vært i konflikt i flere år. Slaget ved Badr, vanligvis datert til 624, var en tidligere konfrontasjon. Uhud fulgte i 625. Under beleiringen ble selve stedet der fellesskapet bodde utsatt for press. Artiklene om hijra fra Mekka til Medina og slaget ved Badr forklarer hvordan datoene og stedene for de tidligere hendelsene er identifisert.

Den gamle betegnelsen for byen finnes i selve avsnittet. I 33:13 henvender en gruppe seg til folket i Yathrib, navnet teksten bruker der for Medina. Andre ber ifølge verset om lov til å gå og sier at hjemmene deres er utsatt. Teksten bestrider begrunnelsen. Verset tar vare på både det gamle navnet og ulike svar på presset. Historikeren Ayman S. Ibrahim plasserer slaget i det femte året etter hijra, eller 627, Hudaybiyya i 628 og erobringen av Mekka i 630. Se Koranen 33:13 og Ibrahims kapittel i Muhammad’s Military Expeditions.

Når du lager en tidslinje, kan du notere årstallet sammen med forfatteren som bruker det. Navnet Yathrib kommer fra direkte tale som verset gjengir. Dateringen til 627 er et resultat av historisk arbeid. Noen verk begynner med Hijri-året, mens andre gir det vestlige årstallet først. Behold gjerne begge.

Hva sier sura Al-Ahzab om beleiringen?

I innledningen til Koranen 33:9–27 bes de troende huske hjelpen fra Gud da styrker kom mot dem. Vers 9 omtaler vind og krefter som de ikke kunne se. Vers 10 og 11 beskriver frykt og en hard prøvelse. Bildene av forskremte blikk og hjerter som synes å komme opp i halsen, gir et uttrykk for opplevelsen av press. Senere vers viser ulike måter å reagere på, fra et ønske om å dra til å møte prøvelsen i lys av troen.

Les vers 21–24 i sammenheng. Vers 21 framstiller Sendebudet som et eksempel. Vers 22 forteller hva de troende gjorde da de så de allierte. Vers 23 beskriver mennesker som holdt fast ved sine forpliktelser. Rekkefølgen gjør det lettere å forstå hvorfor avsnittet leses i religiøse sammenhenger knyttet til tillit, handling og troskap. Guiden til suraer og vers viser hvordan en henvisning som 33:22 leder til samme sted i ulike utgaver og oversettelser.

Legg også merke til hvem som omtales. Vers 9–11 minner de troende om frykten de møtte, og vers 13 bevarer uttalelser fra grupper inne i byen. Vers 22 vender tilbake til de troendes reaksjon på alliansen. Hvis du skal sitere en enkelt linje, kan det være nyttig å notere dette skiftet i hvem verset gjelder.

Hva forteller overleveringene om arbeid, sult og et felles måltid?

I al-Bukhari 4099 husker Anas en kald morgen. Muhajirun, utvandrerne, og ansar, hjelperne i Medina, arbeidet sammen. Beretningen nevner innsatsen og sulten og gjengir at Muhammad ba for begge gruppene. Navnene sier noe om byens sosiale historie. Der er mennesker som kom til Medina og mennesker som tok imot dem, knyttet sammen gjennom en oppgave. Scenen gir et innblikk som en tidslinje over konflikten ikke kan gi alene.

I en annen beretning ser Jabir ibn Abdullah at Muhammad er sulten og snakker med kona si om mat. Hennes arbeid med å forberede måltidet inngår i beretningen. Først vil Jabir invitere Muhammad og et lite følge. Deretter forteller beretningen at mange fikk spise av en liten mengde, noe som framstilles som en velsignelse. For en leser som er opptatt av hverdagen, er dette en scene med knapphet, husarbeid og å gi andre mat. Tallet i beretningen gjelder dem som spiste. Se Sahih al-Bukhari 4102.

En enkel måte å huske forskjellen på er å notere den kalde morgenen under Anas og forberedelsen av måltidet under Jabir. Da kan den som hører de to fortellingene sammen finne begge beretningene i samlingen.

Hvordan sluttet beleiringen?

Alliansen trakk seg tilbake. I Koranen 33:25 sender Gud de motstående styrkene tilbake uten at de når målet sitt, og skåner de troende for kamp. Les verset sammen med omtalen av vind og usette krefter i vers 9. De to versene skildrer lettelsen for Medina som hjelp fra Gud. De gir utfallet og den religiøse betydningen. Historieforskning gir materiale til en tidslinje over tilbaketrekningen.

Historikeren Lena Salaymeh undersøker tidlige islamske rettslige og historiske tekster i avhandlingen ved University of California, Berkeley. Hun beskriver en langvarig beleiring av et forbund ledet av Quraysh. Hun sier også at dårlig vær ifølge tradisjonelle fortellinger kom samtidig med tilbaketrekningen. Dette er en historikers lesning av eldre beretninger. Koranens omtale av vinden og Guds hjelp har sin egen plass i suraen. Se kapittel 1, del I i Salaymehs avhandling.

En sammenligning kan legge vers 9 om vinden og vers 25 om resultatet på én linje og historikerens beskrivelse på en annen. Hvis et annet verk gir et bestemt antall dager, kan du notere kilden som gir tallet.

Hva sier kildene om Banu Qurayza etterpå?

Koranen 33:26–27 beskriver skjebnen til en gruppe blant Skriftens folk, identifisert i teksten ved sin støtte til alliansen. Versene omtaler drepte, fanger og eiendom som kom på andre hender. De skriver ikke navnet på gruppen eller oppgir et samlet antall. Hadith og biografisk tradisjon knytter det neste tilfellet til Banu Qurayza, en bestemt jødisk klan i Medina på 600-tallet. Påstanden om støtte gjelder denne gruppen og konflikten. Salaymeh behandler hendelsen etter tilbaketrekningen som en egen problemstilling i del V av første kapittel.

Abu Sa’id al-Khudri forteller i Sahih al-Bukhari 4121 at Banu Qurayza godtok Sa’d ibn Mu’adhs dom. Beretningen sier at det ble bestemt å drepe de stridende og ta etterkommerne deres til fange. Den oppgir ikke noe totalantall eller noen navneliste. Når du forklarer rekkefølgen, vis til Koranen for omtalen av døde og fanger og til hadithen for hvem som avsa dommen. Senere rettslærde diskuterte hvordan hendelsen skulle klassifiseres. Salaymeh undersøker diskusjonen som rettshistorie.

Hvordan sammenligner historikere de bevarte fortellingene?

Andreas Görke og Gregor Schoeler følger flere versjoner knyttet til Hisham ibn Urwa og faren Urwa. De undersøker også materiale fra al-Zuhri som ble bevart gjennom flere formidlere, og påpeker at han ofte ikke navngir kilden. De tar for seg overføringen av Ibn Ishaqs lengre fortelling. To senere tekster kan bevare ulike versjoner av felles materiale. Lik ordlyd må derfor ses i lys av hvordan opplysningene er blitt overlevert. Les kapitlet om grøften og Banu Qurayza.

To fortellinger om bønn viser en konkret forskjell. Al-Bukhari 4119 nevner ettermiddagsbønnen i en instruks knyttet til reisen til Banu Qurayza. Muslim 1770 nevner middagsbønnen. Begge forteller at det var ulike måter å forstå instruksen på, og at Muhammad ikke klandret noen av gruppene. Nafi og Juwayriya ibn Asma står i begge kjedene som vises. Leseren kan notere likheten i overleveringen og ulikheten i ordvalget hver for seg. Guiden til hadithhenvisninger viser hvor man sjekker samling, nummer og tekst.

For en kort framstilling kan du begynne med årstallet, beleiringen av Medina og avgangen. Gi sura 33 som henvisning for frykt og lettelse, og oppgi den bestemte hadithen når du forteller om arbeidet eller maten. Sett navn på historikeren som gir en tolkning. En nøyaktig varighet, en tallfestet tapsliste eller påstanden om den første som foreslo grøften krever en egen kilde. Da kan leseren finne ut hvor de enkelte delene av fortellingen kommer fra.