Hva er cuerda seca? Glasurskiller på historiske fliser

Hva er cuerda seca? Glasurskiller på historiske fliser

Muslim Post Editorial Desk@muslimpost

Cuerda seca holder glasurfarger fra hverandre på samme flis. Se hvordan konturer, fuger og mønstre kan leses på museumsfliser fra Konya og Iran.

Cuerda seca er en keramisk teknikk som holder glasurer i forskjellige farger fra hverandre på én flis eller ett kar. Det spanske navnet betyr «tørr snor». Verkstedet påførte en linje som avviste glasuren, og fylte feltene innenfor linjen med forskjellige farger. Etter brenningen kunne det ligge igjen et smalt, mørkt bånd mellom de glaserte feltene. Følger du båndet rundt et blad, en figur eller en geometrisk form, kan du se hvor én farge slutter og en annen begynner.

Den ferdige utsmykningen kan være mye større enn hver enkelt skillelinje. På en stjerneflis kan det være flere farger. Et palasspanel kan bære ett bilde over flere titalls fliser. Begge har grenser mellom glasurfargene på overflaten. I panelet ser du også fugene mellom de keramiske stykkene.

Hva skillelinjen gjorde under brenningen

Se på et sted der to glasurfarger møtes. I teknikken beskrevet i Persian Tiles fra Metropolitan Museum of Art ligger en smal linje av mangan og fett mellom fargefeltene. Den fete bestanddelen brenner bort i ovnen, slik at en matt skillelinje står igjen. Linjen danner et omriss og bidrar til å holde glasurene i hvert sitt felt. På én flis kan det dermed være flere glaserte partier, som et kronblad, et blad og bakgrunnen rundt. Met, Persian Tiles, innledning og katalog

Met beskriver et vokslignende avvisningsmiddel i katalogen for to buede fliser tilskrevet Konya. Ashmolean Museum omtaler en fet manganbasert skillelinje på sitt safavidiske panel. Kildene forklarer linjens funksjon i de aktuelle eksemplene med ulik grad av materialdetalj. En mørk linje på et fotografi gir et spor om teknikken. Katalogoppføringen eller en undersøkelse av selve gjenstanden gir bedre grunnlag for å fastslå hva linjen ble laget av. Met, formede fliser 08.185a, b Ashmolean, beskrivelse av panelet EA1979.16

Glasurskiller og fuger mellom fliser

I mosaikk av tilskårne fliser settes separate glaserte deler sammen til et mønster. En fuge kan da være ytterkanten til et keramikkstykke som er skåret i en bestemt form. Artikkelen om flisarbeid i zellij-teknikk viser hvordan enkeltstykker danner et geometrisk mønster. Med cuerda seca kan én keramisk del romme flere fargefelt. En skillelinje på flaten kan følge en fin bue og ses et godt stykke fra ytterkanten. Begge fremgangsmåter kan gi innviklede mønstre. Fugenes plassering gir en pekepinn om hvordan de er bygd opp. Met, sammenligning av mosaikk og flisdekor i cuerda seca

Et panel gir enda en linje å se etter. En fuge kan gå rett over en bakgrunn som har samme farge på begge sider. På den samme flisen kan en kontur bøye av for å følge en grein eller en drakt. Hvis en form krysser en fuge, se hvordan delene møter hverandre. Den som laget panelet måtte planlegge både fargefeltene på hver flis og motivets plassering etter at flisene var montert.

På et detaljfoto kan en mørk strek se lik ut gjennom hele utsnittet. Prøv å følge den ut til flisens kant. Hvis streken svinger tilbake på samme stykke, kan du undersøke hvilke glasurfelt den skiller. Der en rett fuge fortsetter ut i bakgrunnen på panelet, kan du sammenligne fargen på begge sider. De to observasjonene sier noe om hver sin del av arbeidet.

To buede fliser tilskrevet Konya

Mets 08.185a og 08.185b er fliser med kvartsrik keramikkmasse, kalt stonepaste i katalogen. De dateres til slutten av 1300-tallet og tilskrives Konya i dagens Tyrkia. Den første er 47,8 cm høy og 28,1 cm bred. Den andre er 47 cm høy og 27,6 cm bred. Katalogen beskriver flere glasurfarger som holdes på plass innenfor svarte avvisende konturer. Flisene er laget med samme teknikk og har samme grunnform, med litt ulike mål. Met, formede fliser tilskrevet Konya

Buingen er også et spor om hvordan flisene kan ha vært brukt. Met foreslår at de sannsynligvis satt på utsiden av det flikete tårnet til Rumis gravmæle i Konya. Dette er museets tilskrivning til en sannsynlig del av bygningen. Sett forfra kan flisene studeres som fargemønstre. Et sidebilde viser hvordan den keramiske kroppen buer, noe som har betydning for hvordan flisen kunne passe mot en bygningsflate. Met, faglige merknader og sidebilder

To stjernefliser fra Khargird

I Khargird i det nordøstlige Iran gir flisene knyttet til madrasaen al-Ghiyathiyya et eksempel på en annen størrelse og form. Mets 17.143.1 har tolv tagger, måler 40,3 ganger 40,3 cm og er 3,2 cm dyp. Museet daterer den til 846 etter islamsk tidsregning, eller 1442–43, og plasserer den på veggen i den vestlige iwanen, et hvelvet rom åpent på én side. Den ytre stjerneformen utgjør kanten på stykket. Innenfor danner flettede glaserte former et annet mønster på samme flis. Met, tolvtakket stjerneflis 17.143.1

British Museums G.486 er en annen stjerneflis fra Khargird. Katalogen daterer den til midten av 1400-tallet, beskriver stiliserte peoner og nevner koboltblått, svart, rødt, hvitt og gull som farger i dekoren. Største diameter er 39,5 cm. Museet knytter flisen til madrasaen al-Ghiyathiyya og gir perioden 1442–1446 for bygningen. Fargelisten beskriver hvordan denne flisen ser ut. Teknikknavnet viser til glasurfeltene og konturene deres. Les de to feltene sammen for å skille en beskrivelse av fargene fra en opplysning om hvilke felt som er glasert. British Museum, stjerneflis fra Khargird, G.486

Katalogene oppgir også målene på ulike måter. Met angir høyde, bredde og dybde. British Museum oppgir største diameter. Den lengste strekningen over hver stjerne er nær 40 cm. De separate oppføringene gir egne mål og ulikt detaljnivå om datering og plassering i bygningen. Hvis du setter de to oppføringene ved siden av hverandre, kan du notere hvordan målet er definert før du sammenligner tallene.

Hvordan safavidiske flisfelt bar en scene

Los Angeles County Museum of Art identifiserer sitt panel M.73.5.4 fra 1600-tallet som ett av to som en gang var plassert over en buegang i Hasht Behesht-paviljongen i Isfahan. Det sammensatte panelet måler omtrent 115 ganger 105 cm. Ytterformen passer til svikkelen, feltet over og til siden for buen. Farge og tegning fordeler seg over flere fliser innenfor denne kanten. Katalogen omtaler safavidisk praksis med å sette sammen fliser malt hver for seg til et større bilde. Man kan se motivet som én scene og samtidig følge hvordan flisene deler den opp. LACMA, panel til svikkel, M.73.5.4

Ashmoleans EA1979.16 er et iransk panel fra midten av 1600-tallet, satt sammen av 48 fliser. Uten ramme måler det 93 ganger 269 cm. Fugler og andre dyr er plassert rundt et sentralt, fliket motiv. Panelet har en egen katalogoppføring, med Iran som fremstillingssted. Dyrenes plass i den større komposisjonen kan sammenlignes med andre eksempler på mennesker og dyr i islamsk kunst. Ashmolean, panel med 48 fliser, EA1979.16

Enkelte safavidiske flisfelt kan også ses sammen med bokmaleri. Mets fliskatalog trekker en parallell til samtidige miniatyrmalerier. Se på plasseringen av figurer, planter og border i maleriene i sjah Tahmasps Shahnama for å se hvordan lignende elementer fungerer på en side. I flispanelene inngår også fugene i komposisjonen. En stilk kan fortsette over to stykker, mens en smal avvisende linje deler to glasurfarger på ett stykke. Met, Persian Tiles, om safavidiske flispaneler

Teknikken ble brukt på ulike keramiske masser

Met katalogiserer både de buede Konya-flisene og stjerneflisen fra Khargird som stonepaste. Ashmolean bruker både stonepaste og fritware om massen i sine 48 fliser. Museets ordliste forklarer fritware som en masse basert på malt kvarts med mindre mengder leire og fritte. Dette er betegnelser for massen under dekoren. Teknikknavnet cuerda seca gjelder måten fargefeltene ble skilt på. Leser du begge delene av oppføringen, får du opplysninger om både fliskroppen og glasuren. Ashmolean, teknikk og ordliste for fritware

Samme teknikknavn står også på en tallerken laget i Sevilla sent på 1400-tallet eller tidlig på 1500-tallet. Met beskriver massen som tinnglasert leirgods og omtaler mangan og olje i beskrivelsen av konturen. Tallerkenen gir et eget eksempel på fargeskiller på en annen masse og gjenstandsform. Den viser også hvorfor det spanske uttrykket alene sier lite om hvor en bestemt flis ble laget. Artikkelen om islamsk lustrekeramikk viser en annen måte verksteder bearbeidet glaserte flater på, med den metalliske overflaten som detaljen å se etter. Met, tallerken fra Sevilla, 30.53.2

Les overflaten før du rekonstruerer en vegg

Begynn ved en synlig kant hvis du har ett fragment. Noter om den mørke linjen stopper ved kanten eller svinger tilbake på flisen. En buet linje på samme stykke kan skille fargefeltene der. Et brudd gjennom leiren og glasuren markerer en fysisk kant. Zoom ut på et panel og finn fugemønsteret før du følger en enkelt figur på flaten.

Sammenlign deretter form og mål med katalogen. Buingen bidrar til å forklare Mets forslag til plassering for Konya-paret. Plasseringen av stjernen i Khargird fremgår av katalogens opplysninger om den vestlige iwanen. Opplysningen om Hasht Behesht gjelder LACMAs bestemte svikkelpanel. Ashmolean gir mål og oppbygning for et annet panel. Fargefeltene gir opplysninger om overflaten, mens et dokumentert funnsted, en form tilpasset en bygningsdel eller museets oppføring gir en sammenheng for hvor gjenstanden kan ha vært sett.

Museumsgjenstander og tekniske kilder