Slik blir tilskårne fliser til geometriske mosaikker i zellij

Zellij er flismosaikk der enkeltbiter av glasert keramikk settes sammen til en større geometrisk komposisjon. Bitene og fugene danner stjerner og flettede bånd, og mønsteret tilpasses arkitekturens flater. Daterte verk fra Fez, Alhambra og museer viser hvorfor originalmateriale, moderne håndverk og senere restaureringer må skilles fra hverandre.

Teknikken forbindes særlig med Marokko og arkitekturen i den vestlige delen av den islamske verden. Skrivemåtene zillij og zilij finnes også i museumspublikasjoner. Spanske beskrivelser bruker alicatado om beslektet arbeid med tilskårne fliser i Alhambra i Granada. Et moderne marokkansk anlegg, et nasridisk panel fra middelalderen og en senere etterligning i gips kan ligne hverandre, selv om materialene og historiene deres er forskjellige. Navngitte verk gir derfor et bedre grunnlag for sammenligning enn stjernemønsteret alene.

Fra en glasert flis til en sammensatt mosaikk

Alhambras beskrivelse av veggkledningen i Sala de la Barca omtaler keramiske biter skåret ut av kvadratiske, glaserte fliser. Et farget, glassaktig sjikt dekker et underlag av leire. Tilskjæringen gir bitene formene som komposisjonen trenger; når formene settes sammen, oppstår det større mønsteret. Den enkelte biten, den glaserte forsiden og det ferdige panelet er dermed tre forskjellige nivåer å undersøke.

En papirøvelse gjør sammenstillingen lettere å forstå. Velg en stjerne som sentrum, klipp ut polygonene rundt den, og legg dem sammen uten at kantene overlapper. Gjør så én polygon litt bredere. Nabobitene må flyttes, eller det oppstår en åpning som kan påvirke plasseringen av neste stjerne. Øvelsen viser hvorfor forbindelsesbitenes nøyaktige passform er like viktig som tegningen av motivet som først fanger blikket. Den forklarer et problem ved sammenstillingen; den gjenskaper ikke en dokumentert arbeidsprosess fra et middelalderverksted.

En flis med et malt geometrisk mønster er bygd opp på en annen måte. Flere fargede former kan ligge på én keramisk plate. I en mosaikk av tilskårne fliser bæres derimot deler av tegningen av grensene mellom atskilte biter. Begynn derfor med fugene: omkranser de hver liten farget form, eller har én hel, kvadratisk flis flere former på forsiden? Registrer mønsteret på overflaten og den keramiske oppbygningen hver for seg.

Dette skillet gjør det også lettere å skille den brede kategorien mosaikk fra en bestemt lokal teknikk. Vår gjennomgang av de arkitektoniske mosaikkene i Khirbat al-Mafjar gjelder en annen sammenheng og materialhistorie. Ordet mosaikk forteller at en helhet er satt sammen av biter; det identifiserer ikke i seg selv marokkansk arbeid med glaserte fliser.

Slik leses komposisjonen i Sala de la Barca

Alhambra knytter fliskledningen nederst på veggene i Sala de la Barca til Muhammad Vs arbeid i Comares-palasset omkring 1369. Beskrivelsen identifiserer hvite bånd som danner åttekantede felt med svarte eller blå åttetakkede stjerner inni. Fire svarte og fire grønne biter omgir stjernene. Fargene og antallene gjelder denne bestemte komposisjonen, ikke en obligatorisk palett for all zellij.

Les mønsteret i to omganger. Følg først de hvite båndene, og finn de åttekantede feltene de avgrenser. Se deretter på de fargede bitene innenfor hvert felt. Båndet organiserer flaten, mens stjernen gir den et sentrum. Teller du bare stjernens takker, overser du både bitene rundt og forbindelsene mellom naboenhetene. En fullstendig beskrivelse må omfatte det gjenkjennelige motivet og nettverket som knytter det til neste motiv.

Fargens rolle i strukturen blir tydeligere hvis du forestiller deg alle bitene i samme farge. Noen grenser vil fremdeles være synlige i fugene, men de hvite båndenes forløp blir vanskeligere å følge. Farge kan samle atskilte biter til én tilsynelatende linje eller skille et sentrum fra omgivelsene. Dette er en observasjon om hvordan den beskrevne komposisjonen kan leses, ikke dokumentasjon for en universell symbolsk betydning av hvitt, grønt, svart eller blått.

En åttekant, en åttetakket stjerne og åtte omkringliggende biter er forskjellige ting å telle. Hold omrisset, det sentrale motivet og bitene rundt det fra hverandre når du sammenligner fotografier. Beskrivelser med lignende tall kan vise til ulike nivåer i samme mønster.

Hvordan et gjentatt mønster tilpasses en bestemt vegg

Gjentakelsen løser ikke hele den arkitektoniske oppgaven. Et panel har bredde, høyde, kanter og tilstøtende flater. Alhambras beskrivelse av panelet fra Dar al-Árusa, en bevart del fra palasset på Cerro del Sol, fremhever valget av mønster og proporsjoner for et bestemt arkitektonisk rom. Rammen og mønsterfeltet må fungere sammen.

Prøv en enkel øvelse: plasser tre like store enheter med stjerner i midten i et rektangel. Gjør rektangelet litt bredere, men behold enhetene uendret. Nå må du velge om rammen skal utvides, avstanden mellom enhetene endres eller enhetene skaleres. Hvert valg endrer forholdet mellom sentrum og kant. Øvelsen illustrerer tilpasningsproblemet som museumsbeskrivelsen omtaler; den fastslår ikke hvilken løsning skaperen av et tapt panel faktisk valgte.

Beskrivelsen av Mexuar-panelet, publisert i april 2011, gir et mer konkret geometrisk eksempel. Den identifiserer en struktur av kvadrater og åttekantede former som oppstår når et diagonalt kvadratrutenett legges over et annet kvadratrutenett. Det sentrale feltet kombinerer åtte- og sekstentakkede mønstre, mens smalere bånd har flettede, fargede bånd. Museet beskriver de keramiske elementene som tilskårne eller formstøpte, ensfarget glaserte biter.

Den siste opplysningen setter en grense for generelle påstander om fremstillingen. Når en museumsbeskrivelse nevner formstøpte biter, må dette ikke erstattes med en påstand om at alle elementene ble skåret med samme metode. Geometrien bak gjentakelsesenheter behandles separat i vår veiledning om sirkler, rutenett og gjentatte stjerner. Her er spørsmålet hvordan komposisjonen får fysisk form og fyller flaten den er laget for.

Fez og videreføringen av arkitektonisk håndverk

Fez gir håndverket en arkitektonisk sammenheng, men ingen felles datering av alle byens bevarte fliser. UNESCOs beskrivelse av medinaen i Fez plasserer byens store utvikling under marinidene i det trettende og fjortende århundret og fremhever videreføringen av arkitektonisk kunnskap og dekorative håndverk. Medinaen kom på verdensarvlisten i 1981. Innskrivingen gjelder den historiske byen og må ikke fremstilles som en egen UNESCO-innskriving av zellij.

I en beretning fra april 2017 beskriver Met-forskeren Courtney A. Stewart Bou Inania-madrasaen, bygd omkring 1350, med flerfarget zellij, utskåret stukk og arbeid i sedertre. Hun omtaler også videreføringen av flismosaikk i Hassan II-moskeen i Casablanca, som sto ferdig i 1993. De to bygningene konkretiserer forskjellen mellom den fortsatte bruken av et formspråk og alderen på en bestemt installasjon.

Sammenlign materialene før du sammenligner stjernene. En fliskledd nedre vegg, en utskåret gipsoverflate og et tretak kan alle ha mønstret ornamentikk, men de fremstilles og vedlikeholdes på forskjellige måter. Et fotografi av hele gårdsrommet kan samle lagene i ett dekorativt inntrykk. Når du ser etter grensene mellom dem, blir forskjellen mellom sammenstilling av keramikk, utskjæring i gips og trearbeid synlig igjen.

En videreført tradisjon betyr ikke at alle senere håndverkere gjentok enhver tidligere arbeidsoperasjon uten endringer. De navngitte bygningene gir belegg for beslektede former og materialer i forskjellige perioder. Å datere en bygning, datere et bevart panel og identifisere en reparasjon er fortsatt tre forskjellige undersøkelser.

Hva Mets marokkanske gårdsrom fra 2011 viser

Patti Cadby Birch Moroccan Court er et dokumentert moderne verk som gjør disse lagene synlige. Mets undervisningsmateriale, enhet 3, tilskriver utførelsen på stedet i 2011 til Naji-familien og Arabesque, Inc., fra Fez. Nederst på veggene ligger farget, tilskåret flisarbeid, over dette utskåret stukk og øverst utskåret tre. Installasjonen omfatter også nasridiske marmorsøyler som museet har ervervet, datert omtrent 1350–1400.

Gårdsrommet kombinerer dermed moderne håndverk med eldre gjenstander. Flisarbeidet skal ikke beskrives som et middelalderrom som er flyttet intakt fra Marokko eller Granada. At anlegget er moderne, betyr heller ikke at håndverksprosessen er oppdiktet: museet identifiserer håndverkerne, byggeåret og materialene. En presis fremstilling kan romme både de historiske forbildene og den nylagde arkitektoniske rammen.

I Julia Rooneys beskrivelse av galleriet fra april 2015 har gårdsrommets tastir-mønster 70 forskjellige formtyper, skåret enkeltvis og satt sammen til åtte- og sekstentakkede stjerner. Tallet 70 gjelder typene i denne installasjonen. Det er verken antallet biter i hvert panel eller en formel som all zellij må følge.

Eksemplet forklarer hvorfor et helt panel kan kreve langt mer enn én stjernemal. Sentrene, forbindelsesbitene og kantene bidrar alle til flaten. Når et mønsters kompleksitet beskrives, må det fremgå om man har telt stjernetakker, gjentatte sentre, enkeltbiter eller forskjellige formtyper. Blandes disse kategoriene sammen, får man imponerende tall uten en klar beskrivelse av verket.

Lignende stjerner kan tilhøre forskjellige materialtradisjoner

Mosaikk av tilskåret keramikk finnes også utenfor den vestlige delen av den islamske verden. Art Institute of Chicagos tolvtakkede stjerne, inventarnummer 1925.40, dateres til slutten av det femtende århundret og tilskrives Iran eller Sentral-Asia. Museumsregistreringen identifiserer glaserte fritware-fliser som er skåret til og satt sammen igjen som mosaikk. Den bemerker også at andre bevarte stjernefliser fra perioden vanligvis ble brent som enkeltstykker.

Sammenligningen skiller den ferdige gjenstandens omriss fra måten den ble laget på. En stjerneformet gjenstand kan være ett keramisk stykke eller være satt sammen av mindre biter. Omvendt kan en mosaikk inneholde en stjerne som bare utgjør en del av et langt større rektangulært felt. Den ytre silhuetten kan ikke alene avgjøre hvordan materialet er bygd opp.

Verket i Chicago har blomster og ranker i turkis og koboltblått. Geometrisk struktur og planteornamentikk kan dermed virke på forskjellige nivåer i samme gjenstand. Vår artikkel om arabeskenes blader og ranker undersøker det sistnevnte formspråket. Generelle påstander om at all islamsk kunst utelukker bilder, trenger også forbehold, slik våre museumseksempler med mennesker og dyr viser.

Chicagos registrering foreslår en prekestol, en stor sal eller en madrasa som mulige opprinnelige sammenhenger for mosaikken. Mulighetene er ikke sikre identifikasjoner. Verken stjerneformen eller materialet fastslår en bestemt opprinnelig bygning, og betegnelsen marokkansk zellij ville tilsidesette museets regionale tilskriving.

Når en flislignende overflate er en historisk restaurering

Etter restaurering kan utseendet være særlig misvisende. En undersøkelse fra 2021 av Pilar de Hoyos Alonso, Isabel Sánchez Marqués og Fernando Guerra-Librero i Cuadernos de la Alhambra behandler den nedre veggkledningen i Sala de los Reyes. I 1858–59 erstattet Rafael Contreras skadet flisarbeid med gipskopier som etterlignet den opprinnelige glaserte keramikken. Vedvarende fukt fortsatte å skade de nye delene.

Forfatterne diskuterer bevaringsarbeidet i 2011–12 på både overlevende originalmateriale og kopiene fra det nittende århundret. De senere lagene var selv blitt en del av salens historie. Eksemplet viser hvorfor en tilsynelatende sammenhengende geometrisk overflate kan romme flere materialer og inngrep fra flere perioder.

Som besøkende kan du spørre hvilke deler som er opprinnelig keramikk, hvilke som er senere tillegg, og hva dokumentasjonen av bevaringsarbeidet fastslår. Likhet i mønster beviser ikke likhet i materiale. Et fotografi kan heller ikke alene avdekke årsaken til nedbrytning eller begrunne en bestemt behandling. Visuell likhet og bygningens fuktproblemer er forskjellige spørsmål; denne artikkelen er ingen reparasjonsanvisning.

Forsideillustrasjonen er en AI-assistert rekonstruksjon av håndverk, ikke et fotografi av et bestemt historisk verksted, monument eller bevart panel. Bruk museums- og bevaringsbeskrivelsene det lenkes til, for de navngitte verkene. Dateringene og materialopplysningene deres gir et mer presist sammenligningsgrunnlag enn illustrasjonen alene.

Kilder

• Alhambra, fliskledningen i Sala de la Barca — tilskårne glaserte biter og komposisjonen knyttet til Muhammad V omkring 1369.
• Alhambra, Mexuar-panelet — beskrivelse fra april 2011 av fremstillingen av bitene, overlappende rutenett og flettede mønstre.
• Alhambra, panelet fra Dar al-Árusa — moduler, proporsjoner og komposisjonens tilpasning til det arkitektoniske rommet.
• UNESCOs verdensarvsenter, medinaen i Fez — byhistorie, innskrivingen i 1981 og videreføringen av arkitektoniske håndverk.
• The Met, reise til Marokko — beretning fra april 2017 som sammenligner Bou Inania og Hassan II-moskeen.
• The Met, geometrisk design i islamsk kunst, enhet 3 — det marokkanske gårdsrommets materialer, håndverkere, bygging i 2011 og eldre søyler.
• The Met, et galleris oppbygning — beskrivelse fra april 2015 av gårdsrommets 70 formtyper og stjernemønstre.
• Art Institute of Chicago, tolvtakket stjerne — inventarnummer 1925.40, mosaikk av tilskåret fritware og forbehold om regional tilskriving og opprinnelig bruk.
• Cuadernos de la Alhambra 50, restaurering av veggkledningen i Sala de los Reyes — forskning fra 2021 om keramiske rester, gipsetterligninger fra det nittende århundret og bevaringsarbeid.