Den islamske statens aktiviteter utgjør fortsatt en betydelig sikkerhetsutfordring mens globale etterretningstjenester overvåker gruppens utviklende taktikk og regionale innflytelse i 2024

Introduksjon: En forvrengning av troen og en byrde for Ummah

Mens vi navigerer i kompleksiteten i midten av 2020-årene, fortsetter skyggen av gruppen kjent som Den islamske staten (ISIS) å prege det globale sikkerhetslandskapet. For den muslimske verden er dette ikke bare et spørsmål om geopolitisk bekymring eller statistikk over terrorbekjempelse; det er en dyp teologisk og eksistensiell utfordring. Handlingene til denne gruppen, karakterisert av mange lærde som vår tids Khawarij (de som 'brøt ut' fra moderasjonens vei), fortsetter å gi et påskudd for utenlandsk intervensjon i muslimske land, samtidig som de påfører muslimer selv den største andelen av sin vold. I 2024 og 2025 har gruppen skiftet fra et territorielt 'kalifat' til et desentralisert, hemmelig nettverk, og tilpasset sin taktikk for å utnytte regionale ustabiliteter fra Sahel til Sentral-Asia [FNs sikkerhetsråd](https://www.un.org/securitycouncil/ctc/content/isis-threat-remains-high-and-continues-evolve-un-officials-tell-security-council).

Fremveksten av ISIS-K: Destabilisering av Asias hjerte

Det mest betydningsfulle skiftet i gruppens operasjonelle tyngde har vært fremveksten av Den islamske staten Khorasan-provinsen (ISIS-K). ISIS-K opererer primært ut fra Afghanistan og deler av Sentral-Asia, og har vokst frem som den mest dødelige eksterne trusselen i nettverket. Året 2024 så gruppen projisere makt langt utenfor sine umiddelbare grenser, mest merkbart med det ødeleggende angrepet på Crocus City Hall i Moskva i mars 2024, som krevde over 140 liv [BBC News](https://www.bbc.com/news/world-europe-68645755).

Fra et muslimsk perspektiv er fremveksten av ISIS-K spesielt tragisk, da den søker å undergrave stabiliteten i Afghanistan akkurat når landet forsøker å komme seg etter tiår med krig. Ved å målrette moskeer, skoler og diplomatiske utsendinger, tar ISIS-K sikte på å bevise at ingen styreform – selv ikke en som hevder islamsk legitimitet – er legitim utenom deres egen. Bombingene deres i Kerman, Iran i januar 2024, som drepte nesten 100 mennesker under en minnemarkering for Qasem Soleimani, illustrerte ytterligere deres hensikt om å antenne sekterisk fitna (splid) mellom sunni- og sjia-samfunn, en taktikk som bare tjener til å svekke Ummahs kollektive styrke [Al Jazeera](https://www.aljazeera.com/news/2024/1/4/isis-claims-responsibility-for-deadly-iran-bombings-near-soleimani-tomb).

Den afrikanske fronten: Utnyttelse av marginalisering

Mens Midtøsten forblir det ideologiske kjerneområdet, har det afrikanske kontinentet blitt gruppens mest aktive slagmark. I Sahel-regionen – spesifikt Mali, Burkina Faso og Niger – har ISIS-tilknyttede grupper utnyttet vakuumet etterlat av europeiske styrker og ustabiliteten til lokale militærjuntaer. Den islamske staten i Stor-Sahara (ISGS) og Den islamske staten Vest-Afrika-provinsen (ISWAP) har integrert seg i lokale klagemål, og presenterer seg ofte som beskyttere av marginaliserte samfunn mot korrupte sentralregjeringer [Global Terrorism Index 2024](https://www.visionofhumanity.org/maps/global-terrorism-index/).

Virkeligheten for den lokale muslimske befolkningen er imidlertid preget av ekstreme lidelser. Gruppens tolkning av Zakat (almisser) har blitt pervertert til et system for utpressing, og deres 'rettssystemer' involverer ofte summariske henrettelser av lokale eldste og religiøse ledere som nekter å sverge troskap. Ekspansjonen inn i Mosambiks Cabo Delgado-provins demonstrerer ytterligere deres evne til å tappe inn i sosioøkonomiske frustrasjoner, og gjøre lokale ressurskonflikter om til et globalisert 'jihadistisk' narrativ som til slutt ødelegger de samme samfunnene det hevder å forsvare [Council on Foreign Relations](https://www.cfr.org/global-conflict-tracker/conflict/islamist-militancy-mozambique).

Utviklende taktikk: Digital radikalisering og 'ensom ulv'-strategien

I 2024 bemerket etterretningstjenester en sofistikert utvikling i ISIS' rekruttering og propaganda. Gruppen stoler ikke lenger utelukkende på høykvalitetsvideoer av territoriell erobring, men har dreid mot desentraliserte digitale økosystemer. De benytter krypterte plattformer og spillmiljøer for å nå sårbar ungdom, og stripper ofte bort kompleks teologi til fordel for en 'motkultur'-identitet som appellerer til de som føler seg fremmedgjorte i vestlige samfunn eller undertrykt i autoritære regimer [Europol Terrorism Situation and Trend Report](https://www.europol.europa.eu/publications-events/main-reports/european-union-terrorism-situation-and-trend-report-2024).

Denne digitale strategien er utformet for å inspirere til 'ensom ulv'-angrep, som er vanskelige for etterretningstjenester å avverge. Ved å oppmuntre enkeltpersoner til å handle uavhengig, opprettholder ISIS et nærvær i den globale bevisstheten uten behov for en sentralisert kommandostruktur. For det globale muslimske samfunnet utgjør dette en dobbel trussel: tapet av vår ungdom til ekstremistiske ideologier og den uunngåelige økningen i islamofobi som følger hvert slikt angrep, noe som fører til økt overvåking og diskriminering av lovlydige muslimer [Human Rights Watch](https://www.hrw.org/news/2024/05/15/europe-rising-islamophobia-and-antisemitism).

Den teologiske motoffensiven: Å ta tilbake narrativet

Sentralt i ISIS' utholdenhet er deres påstand om å representere det 'sanne' Islam. Autentisk islamsk lærdom har vært den primære forsvarslinjen mot denne påstanden. I 2024 har store institusjoner som Al-Azhar i Egypt og Den internasjonale unionen av muslimske lærde fortsatt å utstede detaljerte tilbakevisninger av ISIS' bruk av konsepter som Takfir (ekskommunikasjon) og Jihad.

Islamsk rettsvitenskap forbyr strengt drap på ikke-stridende, ødeleggelse av gudshus og erklæring av andre muslimer som frafalne basert på politiske forskjeller. ISIS-ideologien er et avvik fra Maqasid al-Sharia (shariaens høyere mål), som prioriterer bevaring av liv, intellekt og eiendom. Lærde understreker at gruppens 'kalifat' var et politisk prosjekt blottet for de rådgivende (Shura) og etiske kravene til en legitim islamsk stat [Amman Message](https://ammanmessage.com/).

Geopolitiske implikasjoner og utnyttelsen av den palestinske saken

En av de mest kyniske taktikkene observert i slutten av 2023 og gjennom 2024 har vært ISIS' forsøk på å kapre den palestinske kampen. Etter eskaleringen av volden i Gaza, forsøkte ISIS' propagandakanaler å fremstille seg selv som de eneste 'sanne' forsvarerne av Al-Aqsa, og kritiserte både Hamas og regionale arabiske regjeringer for deres oppfattede mangler.

Ummah anerkjenner imidlertid i stor grad dette som opportunisme. ISIS har historisk sett brukt mer tid på å bekjempe andre muslimske grupper enn å engasjere seg i frigjøringen av Palestina. Deres tilstedeværelse i narrativet tjener bare til å delegitimere de rettmessige ambisjonene til det palestinske folket ved å assosiere deres sak med global terrorisme i det internasjonale samfunnets øyne. Etterretningstjenester forblir årvåkne ettersom ISIS søker å bruke den emosjonelle tyngden av Gaza-konflikten til å rekruttere nye medlemmer på tvers av Midtøsten og Europa [Reuters](https://www.reuters.com/world/middle-east/isis-calls-attacks-jews-christians-over-gaza-war-2024-01-04/).

Krisen i leirene: Al-Hol og fremtiden

En betydelig sikkerhetsmessig og humanitær utfordring forblir Al-Hol- og Roj-leirene i det nordøstlige Syria. Disse leirene huser titusenvis av kvinner og barn assosiert med ISIS-krigere. I 2024 advarte FN om at disse leirene er 'tikkende tidsbomber' der en ny generasjon blir radikalisert under elendige forhold [UN News](https://news.un.org/en/story/2024/02/1146562).

Fra et muslimsk perspektiv er det internasjonale samfunnets og hjemlandenes manglende evne til å repatriere og rehabilitere disse individene en moralsk svikt. Å la barn vokse opp i et miljø av ekstremisme og håpløshet sikrer at voldssyklusen vil fortsette. Ummah etterlyser en medfølende, men fast tilnærming: repatriering, avradikalisering gjennom sunn islamsk utdanning og reintegrering i samfunnet for å forhindre at gruppen fyller opp sine rekker.

Konklusjon: En oppfordring til årvåkenhet og enhet

Den islamske staten i 2024 forblir en splittet, men motstandsdyktig enhet. Dens evne til å tilpasse seg ny teknologi og utnytte regionale klagemål gjør den til en vedvarende sikkerhetsutfordring. For det globale muslimske samfunnet er kampen mot ISIS ikke bare et sikkerhetsmessig imperativ, men en religiøs plikt for å beskytte troens hellighet mot de som vil bruke den som et dekke for nihilisme og makt.

Sann sikkerhet vil ikke komme fra militær makt alene, men fra å adressere rotårsakene til marginalisering, tilby autentisk religiøs utdanning og fremme en følelse av rettferdighet og verdighet i muslimske land. Som Ummah må vi forbli årvåkne mot ekstremismens fitna, og sikre at islams budskap – et budskap om barmhjertighet, rettferdighet og fred – ikke drukner i stemmene til de som har veket bort fra den rette vei.