Hvordan Ibn Battutas reiser ble til Rihla
Ibn Battutas reiser i 1325–1354, nedskrivingen i 1355–1356 og Rihlas håndskrifter: hvilke ruter er dokumentert, og hvilke opplysninger er omstridte?
Reisene og boken i korte trekk
| Spørsmål | Hva kildene støtter |
|---|---|
| Hvor begynte reisen? | I Tanger i det vestlige Maghreb, med Mekka og Medina som de første planlagte målene. |
| Når dro han? | 2. rajab 725 etter islamsk tidsregning, vanligvis omregnet til 14. juni 1325. |
| Når tok reisene slutt? | Tidlig i 1354; hjemkomsten til Marokko i 1349 var ikke slutten. |
| Hvem utformet fortellingen som er bevart? | Ibn Battuta fortalte om reisene; Ibn Juzayy utformet teksten under sultan Abu Inans beskyttelse. |
| Er alle oppgitte besøk like sikre? | Nei. Hvert avsnitt må vurderes ut fra kronologi, geografi, tekstlån og annen dokumentasjon. |
| Hva betyr det vanlige avstandsanslaget? | Omtrent 75 000 engelske miles, rundt 120 000 kilometer, bygger på en rekonstruert reiserute, ikke en måling fra 1300-tallet. |
Skillet mellom reisen og den bevarte fortellingen forklarer mye av bokens verdi. En reisende kan huske en samtale godt og likevel blande sammen datoer. En redaktør kan bevare nyttig informasjon om et sted samtidig som han bruker eldre litteratur. Hvor sikker en opplysning er, må derfor vurderes for den enkelte påstanden og delstrekningen, ikke avgjøres gjennom én samlet dom over hele verket.
Fra pilegrimsreise til et langt større reiseforløp
Innledningen til Rihla, tilgjengelig i H. A. R. Gibbs oversettelse fra 1929 gjennom Fordhams Medieval Sourcebook, navngir Tanger og oppgir avreisedatoen i den islamske kalenderen. Den beskriver også smerten ved å forlate foreldrene og at han dro uten reisefølge. Denne personlige begynnelsen betyr ikke at hele den senere reisen var ensom: han sluttet seg snart til andre reisende, handelsfolk og offisielle reisefølger.
Målet var i utgangspunktet pilegrimsreisen, ikke en på forhånd planlagt rundtur gjennom et bestemt antall moderne land. Muligheter, råd, farer, sykdom og støtte fra mektige personer påvirket retningen underveis. I Egypt hindret en konflikt den planlagte overfarten over Rødehavet ved Aydhab. Fortellingen følger deretter veien tilbake mot Kairo og videre gjennom Syria til Hijaz. En rett strek fra Tanger til Mekka skjuler dette tydelige eksempelet på at forholdene langs ruten endret reisen.
Kalenderen krever også omtanke. Fortellingen oppgir alder i måneår, mens en beregning med moderne solår gir et annet tall. Lignende forskjeller påvirker senere datoer. Hvis utgaver er uenige om en bestemt dag, bør den islamske datoen og grunnlaget for omregningen oppgis. En mer presis dato er ikke nødvendigvis en sikrere dato.
En tidslinje med ulik grad av sikkerhet
| Periode | Viktigste reisefase | Hvordan opplysningene bør leses |
|---|---|---|
| 1325–1326 | Nord-Afrika, Egypt, Syria og den første pilegrimsreisen til Mekka | Avreisen er uttrykkelig datert; teksten omtaler forsinkelser og den endrede ruten i Egypt. |
| 1326–1327 | Irak og det vestlige Persia, blant annet Bagdad og Tabriz, fulgt av en ny pilegrimsreise | Fortellingen beskriver reiser med offisielle reisefølger og pilegrimskaravanen fra Bagdad. |
| Sent i 1320-årene–tidlig i 1330-årene | Flere opphold i Mekka og reiser ved Rødehavet, i Arabia og Øst-Afrika | Dette er en større fase; hver delstrekning har ikke nødvendigvis en ubestridt moderne dato. |
| Tidlig i 1330-årene | Anatolia, Svartehavet og nettverk i Den gylne horde før reisen mot India | Enkelte omveier, særlig til Bulghar, er omstridte. |
| 1333–1341/1342 | Et langt opphold i Delhi-sultanatet | Forskning plasserer ham i India fra 1333; sluttdatoen avhenger av rekonstruksjonen. |
| 1340-årene | Reiser i Indiahavet, blant annet Maldivene og Sri Lanka, og fortellinger som strekker seg mot Kina | Det maritime nettverket og hvert påstått besøk i øst må vurderes som forskjellige spørsmål. |
| November 1349–tidlig i 1354 | Hjemkomst til Marokko, deretter al-Andalus og det vestlige Sudan, med Mali i 1352–1353 | Hjemkomsten avsluttet ikke reisene; den senere reisen i Afrika hører med i en fullstendig oversikt. |
Tidslinjen samler reiser som teksten fordeler på mange episoder. Den gir ikke grunnlag for å beregne en daglig fart eller tildele hver by en nøyaktig ankomstdato. Lange opphold, gjentatte besøk, sykdomsavbrudd og redaktørens ordning kan gjøre en enkel kjede av piler misvisende. Det vestlige Sudan betegner her en historisk region i Afrika sør for Sahara, ikke den moderne staten Sudan.
Karavaner, skip og menneskene som gjorde reisen mulig
De praktiske detaljene forteller ofte mer enn en samlet avstand. Avsnittene fra Egypt beskriver overnatting, forsyninger og kontroll ved grenser. Bagdad-avsnittene forteller at en guvernør sørget for transport og forsyninger, og at en karavaneleder tok seg av Ibn Battuta da han ble syk. Dette er skildringer av reiser som var avhengige av forbindelser og institusjoner, ikke bevis for at politiske grenser kunne krysses uten vansker.
Pilegrimsreisen forente et religiøst mål med krevende logistikk: vann, dyr, mat, beskyttelse, avreisetider og ledelse. Veiledningen om mahmalen og den offisielle hajj-karavanen forklarer hvordan en seremoniell, kamelbåren bærestol representerte herskeren som støttet karavanen. Den symbolske plassen i opptoget må skilles fra arbeidet til kommandanter, vakter og veivisere. Mahmalen var ikke vanlig passasjertransport, og denne bakgrunnen beviser ikke at en bestemt mahmal fulgte Ibn Battuta på alle reisene hans.
Til sjøs oppsto andre avhengigheter. Skipets avreise, været og muligheten for å få plass kunne avgjøre neste reisemål. I skildringen fra Rødehavet blir hans uro synlig gjennom uvante fartøyer og vanskelige forhold. Slike observasjoner viser hvorfor et moderne rutekart bør ta med returer, avbrudd og skifte av transportmiddel. Reisen var ikke én uavbrutt bevegelse østover.
Lærdom og hofftjeneste inngikk i reisene
Ibn Battuta reiste som muslimsk lærd, oppsøkte lærde og religiøse personer og ble involvert i tjeneste ved hoff. Slike roller kunne gi adgang til gjestfrihet og nye bekjentskaper. De plasserte ham samtidig i en bestemt sosial verden. En rettslærd som ble tatt imot av mektige støttespillere, så ikke nødvendigvis en by slik en bærer, bonde, slavebundet person eller lokal kvinne gjorde.
Christine Chisms kapittel i The Cambridge Guide to Global Medieval Travel Writing tolker hans skiftende roller som en måte å få adgang til ulike sosiale miljøer på. Dette er en moderne fortolkning av teksten, ikke et middelaldersk passdokument. Den åpner for et nyttig spørsmål: hvilket forhold gjorde møtet mulig, og hva forble utenfor fortellerens rekkevidde?
Veiledningen om ijaza og læreres tillatelse til kunnskapsoverføring klargjør et annet skille. En tillatelse kunne gjelde en bestemt tekst eller aktivitet; den var ikke automatisk en standardisert universitetsgrad. Det forklarer betydningen av navngitte lærere og lærdomsnettverk uten å hevde at hvert møte med en lærd i Rihla førte til en tillatelse som fortsatt er bevart.
Det lange oppholdet i Delhi viser særlig tydelig forskjellen mellom å besøke et sted og å arbeide der. Claudia Maria Tresso plasserer Ibn Battuta i India under Muhammad ibn Tughluqs styre, fra 1333 til omtrent 1341–1342. Flere år i et politisk miljø kan gi detaljert informasjon. Nærheten til hoffet påvirker likevel både det fortelleren vet, det han frykter, og det han velger å omtale.
Bagdad og Mali viser grensene for en reisendes blikk
I fortellingen om Bagdad finnes ødeleggelse og fortsatt byliv side om side. Teksten beskriver skadde institusjoner sammen med broer, markeder og badehus. Den forteller også om gaver og hjelp ved avreisen. Avsnittene gir verken et bilde av en blomstrende by uberørt av erobring eller av en tom ruin uten videre liv. En by kan miste politisk betydning og fortsatt ha innbyggere, institusjoner og reiseforbindelser.
Historien om Bagdads grunnleggelse og vekst utenfor rundbyen gir bakgrunn for dette skillet. Den runde kjernen var ikke hele storbyen. Hoffets flytting til Samarra og senere tilbakekomst viser dessuten at politiske brudd og urbant liv ikke følger samme tidslinje. Denne bakgrunnen erstatter ikke dokumentasjon av hva Ibn Battuta selv så på 1300-tallet. Befolkningsanslag fra et annet århundre kan heller ikke uten videre brukes som mål på byen han besøkte.
Reisen i Mali gir en annen type observasjoner. Fortellingen beskriver saltutvinning og handel, veivisere, matforsyninger, gjestfrihet og hoffet til Mansa Sulayman. Sammenligningene hans viser både nysgjerrighet og frustrasjon. At han var til stede, er verdifullt, men vurderingene av gaver, omgangsformer og kvinners opptreden er preget av hans egne forventninger. En opplysning om en skikk, en moralsk vurdering og et anslag over en handelstransaksjon er ikke samme type informasjon.
Kildeveiledningen til Mansa Musas pilegrimsreise undersøker den kongelige reisen i 1324–1325. Ibn Battuta kom til Mali flere tiår senere, i 1352–1353 og etter Musas død. Han var derfor ikke øyenvitne til Musas utdeling av gull i Kairo. Kilder om det tidligere besøket og hans skildring av et senere hoff må holdes fra hverandre.
Materielle kilder kan også vise hvor langt en sammenligning rekker. Metropolitan Museums oppføring for en Fulbe-hoddu omtaler henvisninger til beslektede luttinstrumenter hos al-Umari og Ibn Battuta midt på 1300-tallet. Museumsgjenstanden og tolkningen av den belyser en musikktradisjon. De beviser ikke hele reiseruten, og det utstilte instrumentet må ikke fremstilles som en gjenstand Ibn Battuta selv hadde med seg.
Hvordan erindringene ble til Rihla
Etter reisene bestilte sultan Abu Inan beretningen, og Ibn Juzayy arbeidet med dens skriftlige form. Tresso skiller mellom fullføring i desember 1355 og det avsluttende arbeidet som er datert til februar 1356. Dette er datoer i bokens tilblivelse, ikke ekstra år på reise. Den nøyaktige arbeidsdelingen mellom forteller og redaktør er vanskelig å fastslå.
Den fulle tittelen gjengis gjerne som En gave til dem som betrakter byenes underverker og reisenes merkverdigheter. Kortformen Rihla betyr en reise eller reiseberetning. Den plasserer boken i en litterær tradisjon der beskrivelser, lærdom, religiøse besøk, merkverdige hendelser og erindrede møter kunne inngå i samme fortelling. En forventning om en moderne feltdagbok skjuler denne formen.
Den bevarte teksten gjør det ikke mulig å rekonstruere et fullstendig sett med opprinnelige reisenotater. Det gir heller ikke grunnlag for å hevde at han aldri brukte notater. Skillet går mellom et ukjent arbeidsmateriale og den senere fortellingen som er overlevert gjennom håndskrifter og utgaver. Hukommelse, muntlig fortelling, redaktørens utvalg og senere kopiering reiser forskjellige spørsmål.
Håndskrifter, trykte utgaver og digitalisering er ulike lag
Charles Defrémery og Beniamino Raffaello Sanguinetti utga den arabisk-franske utgaven mellom 1853 og 1858. Katalogen til Bibliothèque nationale de France registrerer en faksimileutgave fra 1968. Både faksimilens dato og datoene for den underliggende utgaven bør derfor oppgis. Ingen av dem daterer Ibn Battutas avreise eller den første nedskrivingen av verket.
Tresso omtaler de fem håndskriftvitnene som ble ervervet i Algerie og brukt i utgaven fra 1800-tallet. Dette betyr ikke at alle fem oppbevares i Algerie i dag. Hun identifiserer BnF Arabe 2291 som et vitne med en signatur tillagt Ibn Juzayy og en dato i februar 1356. Opplysningen gjengis her fra forskningen; den bygger ikke på en egen undersøkelse av originalhåndskriftet.
Andre håndskriftvitner er senere avskrifter. Et vitne knyttet til redaktøren og en senere fullstendig avskrift har ulike bruksområder. Det første kan være særlig viktig for tekstens tilblivelse, mens det andre kan bevare avsnitt eller lesemåter som mangler i et ufullstendig eldre vitne. Alder alene gjør ikke én kilde til svaret på alle teksthistoriske spørsmål.
Library of Congress beskriver en arabisk trykt utgave fra 1904, digitalisert fra materiale ved Bibliotheca Alexandrina. Katalogopplysningene hjelper med å identifisere denne utgaven. Digitaliseringen er ikke originalhåndskriftet, og de flere hundre arabiske sidene er ikke sammenholdt linje for linje for denne artikkelen. Ved sammenligning av utgaver bør språk, oversetter, utvalg, sidenummerering og redaksjonelle noter registreres før en forskjell tolkes som en endring i middelalderteksten.
Tekstlån og omstridte besøk må undersøkes hver for seg
Amikam Elads studie argumenterer for at betydelige deler av beskrivelsen av Palestina stammer fra al-Abdaris eldre reiseberetning. Dette er et konkret argument om forholdet mellom tekster. En lånt beskrivelse kan ikke uten videre telles som et nytt, uavhengig øyenvitne til en bygning eller skikk. Den beviser likevel ikke i seg selv at alle reiser og observasjoner i Rihla var oppdiktet.
Bulghar gir en annen type prøve. Stephen Janicseks artikkel fra 1929 sammenholder den beskrevne omveien med avstand, varighet, elvekryssinger og fraværet av detaljer som kunne forventes. Argumentet utfordrer troverdigheten til dette bestemte besøket. Bulghar er her stedet ved Volga, ikke den moderne staten Bulgaria. Flere typer dokumentasjon må vurderes sammen; et uvant stedsnavn alene er en langt svakere innvending.
Også Kina-avsnittene har skapt uenighet. Elads synlige noter viser forskjellige forskningsstandpunkter, ikke én endelig avgjørelse. En oversikt bør derfor si at de oppgitte besøkene i øst er omstridte, og skille maritime forbindelser fra bevis for hvert personlig besøk. Verken et selvsikkert moderne rutekart eller én inkonsekvent passasje erstatter en vurdering av det enkelte tilfellet.
| Type dokumentasjon | Hva den kan vise | Hva den ikke kan vise alene |
|---|---|---|
| En uttrykkelig datert avreise i teksten | Hva beretningen sier om utgangspunktet | Uavhengig bekreftelse av alle senere datoer |
| En lånt beskrivelse | En litterær forbindelse mellom tekster | At forfatteren overhodet ikke reiste personlig |
| En mulig skips- eller karavanerute | Hvordan en reise kunne ha foregått | At denne reisende fulgte hver foreslått delstrekning |
| En signatur eller kolofon i et håndskrift | Opplysninger om et bestemt tekstvitne | En reisedagbok for alle de foregående tiårene |
Avstander og antall moderne land avhenger av rekonstruksjonen
Anslaget på omtrent 75 000 engelske miles forekommer i moderne forskningsoversikter, blant annet Chisms kapittelsammendrag. Omregnet tilsvarer det omtrent 120 000 kilometer. Det uttrykker det store omfanget av de rekonstruerte reisene, men har ikke presisjonen til et målt spor. En annen vurdering av en omstridt omvei, identifikasjonen av et middelaldersk sted eller håndteringen av gjentatte reiser kan endre totalsummen. Engelske miles må her skilles fra norske mil.
Landtelling gir et ekstra problem. Hoff, byer, regioner og reisekorridorer på 1300-tallet sammenfaller ikke med dagens statsgrenser. Ett politisk eller kommersielt nettverk kan nå strekke seg over flere stater. En påstand som «besøkte førti land» trenger derfor et angitt kart, en tellemetode og en forklaring på hvordan omstridte stopp er behandlet før den kan sammenlignes med en annen telling.
Et godt begrunnet kart skiller mellom sikre kronologiske holdepunkter, brede rekonstruerte korridorer og omstridte utvidelser i tegnforklaringen. Gjentatte besøk bør vises, og det bør fremgå om kartet følger tekstens fortellerrekkefølge eller en historikers reviderte kronologi. Ved bruk av sitater i undervisning bør utgave og side oppgis. Avklar om avsnittet beskriver en observasjon eller videreformidlet informasjon, og hold fortellerens vurdering adskilt fra historikerens konklusjon.
Kilder
Referansene har ulike oppgaver. En oversatt primærberetning gir fortellerens skildringer; forskning undersøker bestemte passasjer; katalog- og museumsoppføringer identifiserer bestemte utgaver og gjenstander og viser grensene for bruken av dem. De tre forskningsartiklene hos Cambridge og Cambridge-bokkapitlet deler utgiver og skal ikke regnes som fire uavhengige institusjoner.
- Ibn Battuta, Travels in Asia and Africa, 1325–1354, oversatt og redigert av H. A. R. Gibb i 1929, via Fordhams Medieval Sourcebook: et utvalg fra primærberetningen brukt for avreisen, den endrede ruten i Egypt, hjelpen ved karavanereisen fra Bagdad og observasjonene i Mali. Det er en redigert oversettelse, ikke en uredigert utskrift av fortellerens ord.
- Claudia Maria Tresso, «India's epidemics in the Riḥla of Ibn Baṭṭūṭa: plague, cholera or lexical muddle?»: innledningen og omtalen av håndskriftene brukes for oppholdet i India, datoene for verkets tilblivelse og Arabe 2291. Hovedundersøkelsen gjelder epidemibetegnelser, ikke kontroll av hele reiseruten.
- Amikam Elad, «The description of the travels of Ibn Baṭṭūṭa in Palestine: is it original?»: det offentlig tilgjengelige utdraget argumenterer for tekstlån fra al-Abdari; de synlige notene viser ulike vurderinger av omstridte besøk. Hele artikkelen bak betalingsmuren er ikke lest.
- Stephen Janicsek, «Ibn Battuta's Journey to Bulghar: Is it a Fabrication?» fra 1929, skannet av biblioteket ved Det ungarske vitenskapsakademiet: argumentene om avstand, tid og geografi forklarer hvorfor denne omveien er omstridt. Konklusjonen utvides ikke til hele boken.
- Christine Chism, «Ibn Battuta», i The Cambridge Guide to Global Medieval Travel Writing: det tilgjengelige sammendraget gir anslaget på omtrent 75 000 engelske miles og tolkningen av fortellerens skiftende roller. Hele kapitlet er ikke lest.
- Bibliothèque nationale de France, katalogoppføring for Voyages d'Ibn Battûta: identifiserer faksimilen fra 1968 og forholdet til den arabisk-franske utgaven fra 1853–1858. Katalogen bekrefter ikke i seg selv et middelaldersk besøk.
- Library of Congress, Ibn Battuta's Rihla: den offisielle katalogoppføringen identifiserer det arabiske trykket fra 1904 og materialets tilknytning til Bibliotheca Alexandrina. Oppføringen ble lest gjennom bibliotekets JSON-endepunkt da den vanlige siden ikke lot seg åpne.
- The Metropolitan Museum of Art, «Hoddu (Xalam)»: objektomtalen drøfter middelalderske henvisninger til luttinstrumenter. Den brukes for å avgrense en materiell kulturhistorisk sammenligning, ikke som bevis for hver reise.
- University of Chicago Press, David Waines, The Odyssey of Ibn Battuta: forlagets beskrivelse og innholdsoversikt presenterer en moderne studie av reiser, gjestfrihet og fortellerens verdensbilde. De viser videre lesning; hele boken er ikke lest for denne artikkelen.
